I 6. klasse gikk min største drøm i oppfyllelse. Dette er historien om året som forandret alt

Året var 1989, og jeg gikk i 6. klasse. Det var året jeg endelig ble populær.

Første dag på skolen etter ferien. Jeg og Morten satt bakerst i klasserommet. Vi var store gutter, 11 og 12 år gamle. Det var godt å begynne på skolen igjen. Jeg hadde ikke mange kamerater, og jeg bodde langt fra folk, derfor var det fint å være tilbake på skolen.

Etter en stund kom vår og 5. klasses nye klasseforstander. Han het Erik, og var bare 19 år gammel. Høy og blond, med utseendet til en popstjerne.

– Han der kommer til å bli populær hos jentene, hvisket Morten til meg.

Der tok vi grundig feil. Det som i stedet skjedde var at han ble populær hos meg og Morten. Særlig for meg ble han litt av et idol. Men det er ikke det denne historien skal handle om.

Jeg var en kronisk upopulær gutt da jeg gikk på barneskolen. Store briller, bolleklipp og syltynn figur var ikke akkurat resepten for å sjarmere jentene. Vi var bare to gutter i en klasse som vekslet mellom å være på åtte og ni personer gjennom barneskolen, så jeg var helt avhengig av Morten. Og han skjønte det. Han derimot var populær som bare det. Jeg tror ikke det var mer enn et par av jentene i klassen han ikke var kjæreste med i løpet av de seks årene på barneskolen. Etter hvert utvidet han jaktmarkene til klassen under og den to trinn under oss. Jeg for min del fikk aldri napp.

Gjennom årene prøvde jeg mange ting for å bli populær. Jeg prøvde å være tøff, jeg prøvde å plage folk, for det så jeg at de populære gjorde. Det siste gjorde at jeg fikk kjeft, og det med rette. Man gjør ikke sånt, og jeg har angret alle år siden. Unnskyldningen får være at jeg bare var et barn. Jeg skjønte ikke bedre, og trodde det skulle være slik siden de populære gjorde det. Heldigvis tok jeg til vettet nettopp i 6. klasse. I stedet prøvde jeg å hjelpe en som ble plaget.

Problemet mitt med manglende popularitet fortsatte. Men en kveld noen uker ut i skoleåret satte jeg meg ned og tenkte. Virkelig nitenkte. Her var problemet. Hva er løsningen? Plutselig gikk det et lys opp for meg. Jentene. De var nøkkelen. Hvorfor skulle jeg drive og innynde meg hos de få guttene når de behandlet meg som dritt, og i tillegg var så få? Jeg måtte begynne å snakke med jentene.

I dag føles det teit å skrive dette, men på den tiden hadde jeg ikke skjønt at det gikk an å være venner med jenter. Jeg hadde hele tiden sett på dem som potensielle kjærester, som jeg ikke hadde knekt koden til å få. Den kvelden skjønte jeg at jeg måtte glemme det å få meg kjæreste. Det ville ikke skje noen gang, og hvis noen viste litt interesse, så var det for å teste om jeg var innbilsk. Det var det verste man kunne være på den tiden.

Dermed var planen lagt, og jeg var veldig sikker på meg selv. Dette kom til å gå bra, jeg måtte bare jobbe for det hver eneste dag, hver eneste time på skolen. Så jeg begynte å snakke mer med jentene og prøve å få dem til å le. Jeg hadde samtidig oppdaget at jeg var morsom. Jeg hadde villet være tøff, men det var jeg ikke. I stedet var jeg morsom. Og det fungerte. Jeg hadde ikke noe med dem å gjøre på fritiden, men på skolen gikk det bra.

Et par episoder husker jeg veldig godt. Den første var da vi på slutten av en dag fikk lov til å velge om vi ville gå ned på sløydsalen eller om vi ville sitte på klasserommet og tegne. Bare noen måneder før ville jeg løpt ned til sløydsalen, men jeg tenkte at hva vil jentene gjøre? Svaret var helt åpenbart. Dermed satte jeg meg ned med papir og blyant. Jeg var først ute, så jeg satte meg for meg selv.

Til min store overraskelse satte ei av jentene seg ned bare en pult unna meg. Etter hvert kom det flere, og jeg la merke til overraskelsen i øynene deres. Til slutt spurte en av dem om ikke jeg skulle gå ned på sløyden. Nei, sa jeg, jeg har ikke lyst.

Da var det gjort. Vi begynte å snakke og tulle, og hadde det svært så gøy. Da det gikk mot slutten av dagen kom guttene opp. De sperret opp øynene noe veldig da de så meg. Og der satt jeg og følte meg som en konge.

En annen episode skjedde da vi skulle leke slå på ring i en gymtime. Der sto vi med hendene bak på ryggen og sang, mens ei av jentene gikk rundt med ringen. Til min store overraskelse la hun den i hånda mi. Hva var dette? Likte hun meg? Nei, det måtte være en test. Det kunne ikke være noe annet enn en test. Så jeg forholdt meg kul og tilsynelatende upåvirket.

Da de andre skulle gjette hvem som hadde fått ringen var det to av guttene som ble foreslått først. Begge hadde vært kjæreste med jenta som gikk rundt, så det var ikke så rart. Når det ikke var dem gikk forslagene mot de nærmeste venninnene hennes. Da heller ikke de hadde den var det ei som nevnte mitt navn. Det var tydelig at hun sa det som en spøk, for hun lo nærmest da hun sa det. Da jeg uten å fortrekke en mine viste fram ringen ble det kollektivt hakeslepp. Ingen hadde trodd at det skulle være meg. Jeg så på henne med et uttrykk som jeg håpet skulle formidle at jeg skjønte hva hun hadde gjort, og at jeg ikke falt for det. Hun så tilbake med noe som med litt velvilje kunne betraktes som et smil. Igjen følte jeg meg litt konge.

Slik gikk året som forandret alt for meg. Jeg ble stadig mer populær, og jeg trivdes veldig godt. Men da året var omme var det over, for etter sommeren begynte vi på ungdomsskolen, og jeg måtte starte på nytt. Dette var jo før seksårsreformen, så sjette klasse var siste året på barneskolen.

Sjetteklassen var og vil alltid være spesiell for meg. Gjennom mine fem første år på skolen hadde jeg opplevd mobbing, å bli holdt utenfor, å bli sviktet og å være alene. Ikke i alle årene, og ikke hele tiden, men nok til at jeg tenker med tristhet på denne perioden av livet mitt.

Jeg skjønte aldri hvorfor jeg ble behandlet sånn, og i mine verste perioder hadde jeg det svært tungt. Men dette året opplevde jeg å lykkes. Å mestre det sosiale. Etter hvert ble jeg en av alfahannene, og det var helt herlig. Samtidig var det slitsomt, for jeg måtte hele tiden være på for å klare det. Jeg var alltid nødt til å ha en morsom kommentar til ting, for min rolle ble den til bajasen. Han som alltid sier noe morsomt. For å klare det begynte jeg å legge meg tidlig. Ti timer søvn måtte jeg ha hver natt for å klare å holde maska. Samtidig ga det meg angst hvis jeg ikke fikk sove, for da var hundre og ett ute. Da ville jeg ikke klare å holde fasaden.

Men først og fremst husker jeg sjetteklassen som et fantastisk år. Et år jeg har drømt om mange ganger siden. Det var et år som fikk meg til å skjønne at jeg kunne klare store ting bare jeg hadde en skikkelig slagplan. Men jeg måtte gå inn for det med hud og hår, og det gjorde jeg det året. Det er fortsatt godt å tenke tilbake på.

Fotnote: Jeg har brukt de virkelige fornavnene på folk i denne fortellingen. De som var der vil nok kjenne seg igjen, og de som kjenner meg vet hvor dette skjedde. Men dere er få, så for de aller fleste som leser dette er dere ugjenkjennelige.
Blogglistenhits

Posted in barndom, Norge, oppvekst, Samfunn, skole and tagged , , , .

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *