Her er grunnen til at jeg ofrer ei geit før jeg skal på biltur

En plaget sjel i hjulhuset på en bil. Meg mens jeg skrudde på bilen i vinter.

Biler gjør meg overtroisk, enten det er å kjøre dem eller å skru på dem.

Katsjung, katsjung sa det framme i bilen. Jeg var på vei sørover fra foreldrene mine da lyden dukket opp. Jeg kjente angsten kom opp i meg. Ville bilen bryte sammen hvis jeg fortsatte, eller ville jeg komme meg hjem? Ville den holde til jeg hadde fått tak i deler? Pulsen steg i samme fart som at humøret sank som en stein. Dette var faen ikke bra. Men jeg måtte hjem, og hvis det var det jeg trodde, så burde det gå bra. Burde. Ikke ville. Jeg kunne ikke akkurat være sikker, men jeg hadde ikke noe valg, det var bare å fortsette.

Heldigvis kom jeg meg fram, og sannelig holdt den til å kjøre på jobb de neste dagene også. Lenge nok til at jeg fikk gjort den nødvendige feilsøkinga, og konstatert at jeg hadde rett. Deler fantes i Bodø også, og de kostet ikke skjorta. I alle fall ikke ei dyr skjorte. Nå var det bare å få den byttet.

Jeg regnet med at det ville gå bra. Det var bare ett usikkerhetsmoment, og det var om jeg ville klare å løsne den på et sted jeg visste at den satt godt fast. Igjen angst. Hva hvis jeg ikke fikk det til? Jeg måtte få fikset bilen, for jeg trenger den til å komme meg på jobb, og jeg er allergisk mot buss. Virkelig, kollektivtransport i det daglige er noe av det verste jeg vet. Å stå og vente ute i kulda, for ikke å snakke om at det tar lengre tid enn å kjøre selv, noe som igjen stjeler av sovetida mi, er noe seriøs dritt.

Kraaaak. Lyden da delen løsnet var som musikk i mine ører. Verdens fineste lyd. Samtidig senket skuldrene seg med en god meter, for jeg skjønte at resten ville være ren plankekjøring. Bare den nye delen passet. Det var nemlig to muligheter, derfor var det ikke helt sikkert. Skuldrene hevet seg igjen, men bare med 80 centimeter.

Da det viste seg at alt var som det skulle ble jeg igjen lettet. Det gikk greit å få ting sammen, jeg måtte bare huske på å skru alt sammen godt fast. Ikke glemme å skru på hjulet jeg hadde tatt av for denne operasjonen. Ikke glem, ikke glem tenkte jeg mens jeg ryddet unna litt av verktøyet før jeg senket ned bilen. Ikke glem.

Jeg glemte det ikke. Tok meg en runde rundt og sjekket at alt var slik det skulle være en siste gang. Pluss en til, og en til for sikkerhets skyld.

Prøveturen viste at jeg hadde fikset problemet. For denne gang. Det er så vanvittig mye som kan gå galt med en bil at det gir meg angst. Særlig hvis du kjører halvgammel eller gammel Opel, slik jeg gjorde før. Nå kjører jeg halvgammel Volkswagen, men det er faen ikke noe bedre. Hver gang jeg skal på en lengre biltur vurderer jeg å ofre ei geit for god lykke. Eventuelt 10-15 Ave Maria. Bare for sikkerhets skyld. Men til nå har jeg latt vær. Det holder å ta med alt jeg har av verktøy.

For dere som lurer: Delen jeg byttet var en ytre drivknute. Fordi jeg gjorde en for dårlig jobb med å sette fast mansjetten over den da jeg byttet fjærer i vinter hadde den gått tom for fett, og var derfor helt ødelagt. Men nå satser jeg på at alt er i orden. I alle fall en stund.

Blogglistenhits

Posted in Bil, Bodø, psykisk, tanker and tagged , , , , , , .

2 Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *