– Jeg vil så gjerne beskytte kona mi, men jeg kan ikke fotfølge henne heller

Jeg sitter her og leser om ei som har blitt voldtatt. Et forferdelig overgrep. Og jeg tenker; hva hvis det skjer med Elisabeth, kona mi? Hva hvis noe skjer når jeg ikke er tilstede og jeg kan beskytte henne? Eller om jeg ikke får med meg hva som skjer?

Nettopp det siste skjedde da vi var ute på byen sist. En mann kom og tafset på henne og holdt henne fast. Ikke akkurat en voldtekt, men mer enn nok til å kunne kalle det et overgrep. Jeg satt bare noen få meter unna. Fikk ikke med meg hva som skjedde fordi jeg først så en annen vei, og så skygget han for henne. Hun er ikke så høy, men det var han. Hadde hun bare reagert med å bli skikkelig sint, og lage lyd så hadde jeg skjønt hva som skjedde. Men de fleste som opplever sånt gjør ikke det. En slik hendelse er pinlig, man vil bare at det skal ta slutt, og vil ikke lage bråk. Det er ekstremt naturlig å reagere på den måten.

Jeg følte meg som en elendig mann etterpå. Jeg hadde ikke beskyttet den kjæreste for meg i hele verden. Verre er det at jeg kunne ha stoppet det hvis jeg hadde visst. Jeg har trent selvforsvar, Krav Maga, i fem år, jeg vet hva jeg skal gjøre og hvor hardt jeg kan gå fram. Men det hele var over i løpet av noen få sekunder. En observant bartender sa heldigvis ifra og fikk stoppet mannen fra å bli enda mer ufyselig, og det er jeg takknemlig for.

I ettertid har skyldfølelsen sluppet taket. Jeg kunne ikke se hva som skjedde, og jeg kan ikke passe på henne til enhver tid. Samtidig skremmer det meg også. Jeg vil passe på henne. Jeg tar gjerne i mot og gir slag for henne.

Det er merkelig, men da jeg begynte å trene selvforsvar var det for å lære å beskytte meg selv. Jeg har aldri vært noen slåsskjempe, så en trussel eller et blikk var nok til å skremme meg. Den hjelpeløsheten og ydmykelsen har jeg alltid hatet, derfor ville jeg lære meg å ta igjen hvis det var nødvendig. Så jeg ikke lenger trengte å være redd.

Men etter hvert som jeg lærte mer og mer har tanken på å beskytte andre blitt viktigere. Jeg vet at jeg vil takle å få noen slag i ansiktet, for det har jeg prøvd. I stedet er det viktigere for meg å beskytte de jeg er glad i. Som kona mi, Elisabeth. Hadde jeg kunnet skulle jeg gjerne vært sammen med henne 24/7, bare for å passe på henne. Men sånn fungerer det ikke. Sånn kan man ikke ha det. Det ville være å la frykten dominere livet, og det er ikke noe liv.

Nettopp den frykten for å ikke kunne hjelpe er en av de største ulempene med å bli glad i noen. Det hadde nesten vært lettere om jeg ikke kunne forsvart henne, for da hadde det ikke betydd noe om jeg var til stede eller ikke. Samtidig kan jeg ikke la det bli en tvangstrøye. Livet innebærer risiko hele tiden, enten man kan det ene eller det andre. Jeg må heller bare være glad for å ha skaffet meg disse kunnskapene, og bruke dem hvis det bli nødvendig. Og samtidig håpe at jeg aldri vil få bruk for det jeg kan.

Det er det ironiske med å trene selvforsvar. Man trener i et håp om å aldri få bruk for det. Jeg håper i alle fall at jeg er der hvis kunnskapene mine trengs.

Posted in Bodø, personlig, Samfunn, tanker, trening and tagged , , , , .

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *