På bussen hjem fra skolen

Jeg brukte mange timer i buss som barn. Det var både himmel og helvete.

Ti over to. Skolen er ferdig, og klokka ringer. Det er bare å pakke fort som faen, og komme seg ned til bussen som står parkert 200 meter nedenfor. Vi kunne se den fra klasserommet de årene jeg gikk på Sortland ungdomsskole. Sortland i Vesterålen, Nordland, Norge. Byen i regionen.

Kvart over to gikk bussen. Før det hadde jeg tatt en springmarsj ned til den. Å løpe var ansett som barneskoletakter, men det gjaldt å komme seg dit raskt så man fant seg en plass der man ville sitte. Tøffingene bakerst, vi som ikke var fullt så kule litt bak midten, og barneskoleelevene og pensjonistene helt foran.

Jeg likte egentlig å ta bussen. Der kunne man snakke med venner, og der fulgte man med på hvem som kom og gikk. Alt mens man kastet noen blikk ut av vinduene og fulgte med på hvor man var.

Problemet med buss er at man er klemt sammen på et veldig lite område, og sjåføren har mer enn nok med å kjøre til at han (det var alltid en han da jeg gikk på skolen) kan følge med på hva som skjer der bak. Og det gjorde det utrygt. Det var en helt glimrende plass for å plage andre.

Det kunne være baksnakking, uttalt så lavt at jeg bare så vidt hørte det. Ord som ble sagt for å slite meg ned sakte, omtrent som et hav som sliter på et svaberg. Noen få ting var ikke så ille, men det slet på meg, og ble ganske jævlig til slutt.

Så hadde man de mer konkrete tingene. Virkelig håndfaste. Som de to som kom inn i bussen en gang på bussterminalen. Det hadde vært tentamen, derfor hadde vi god tid før bussen skulle gå, derfor gikk vi ned dit, og satt og ventet. Da kom en liten fyr og hans større kompis inn i bussen, begge gikk i en klasse over meg. Den lille satte seg ved siden av meg, mens den andre satte seg i setet rett over midtgangen. Jeg skjønte at dette betød trøbbel.

Jeg var spinkel, hadde tykke briller, og var alt annet enn tøff, så det eneste jeg kunne gjøre da de begynte å bli ekle var å føye dem. De fant ei gjenglemt lue, og jeg ble tvunget til å ta den på. Jeg var livredd for hva de ville gjøre hvis jeg ikke gjorde som de sa. Mer redd for det enn å få lus, og det var jeg veldig redd for.

Hva de sa til meg videre husker jeg ikke, annet enn at det ikke var noe hyggelig, og at de truet meg med juling hvis jeg sa noe til noen om det som hadde skjedd. De forsvant ut av bussen da vi kom opp til skolen. Jeg kjente tårene komme, men jeg ville ikke la det skje. Der satt jeg i setet mitt og gjorde det jeg kunne for å unngå å gråte. Ville bare finne meg et høyt sted og hoppe fra. Jeg var knust.

Hjemme snakket jeg med foreldrene mine. Fortalte alt sammen, men tryglet dem om å ikke si noe til skolen. Jeg var livredd for hva som ville skje hvis plageåndene mine fikk vite noe. Heldigvis sa de ja til å ikke si noe. Noen år senere fikk jeg vite at de ikke hadde holdt løftet sitt. Enda godt.

Det ble til at jeg unngikk bussen hjem mer og mer. Faren min jobbet på Sortland, så jeg tok heller med meg reservenøkkelen til bilen hans og satt på med ham hjem. Det var egentlig like greit. Jeg hadde ikke stort å gjøre hjemme før han kom uansett, så det var ikke noe problem å gå rundt på Sortland i halvannen time. Tvert imot var det fint å være for meg selv. Gå rundt og se i butikkvinduer.

Hvorfor forteller jeg om dette lurer du kanskje på. Kanskje er det en slags egenterapi i det, selv om jeg ikke har tenkt på dette på mange år nå. Jeg er i alle fall opptatt av at mobbing og plaging er noe vi må snakke om. Kun på den måten kan det gjøres noe med det. Og kanskje, bare kanskje, kan noen lese dette og tenke at de ikke er alene om sine opplevelser. Av den grunn vil jeg veldig gjerne at dere skal spre innlegget. Selv om dette skjedde for over 25 år siden (satan jeg begynner å bli gammel), så skjer nok slike ting fortsatt. Dessverre.

Hva synes du? La meg få vite det i kommentarfeltet!

PS: Bildet er tatt av Gunnar Grindstein i 1986, og viser det som da het Vesterålen Trafikklags nye buss. Bildet er hentet fra Digitalt museum. Jeg håper de tilgir min bruk av bildet.

Posted in barndom, oppvekst, personlig, Sortland and tagged , , .

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *