En mann kommer inn og grisebanker hun som bor der. Inne på soverommet ligger et lite barn

Dette er begynnelsen på ei historie jeg ble fortalt for noen år siden. Jeg skal her prøve å gjenfortelle den så godt jeg klarer.

Jeg ble kjent med henne for rundt 15 år siden. Om historien er sann vet jeg ikke, men hun hadde arr på kroppen som så ut til å komme fra grov vold. Nei, du får ikke vite navnet hennes, for jeg har ikke fått hennes tillatelse til å fortelle om dette. Men du hadde neppe skjønt hvem det var uansett. Jeg har heller ikke hatt noen kontakt med henne de siste 14,5 årene. Jeg kommer tilbake til hvorfor.

Hun var ei pen jente. Faktisk så pen at hun hadde modelloppdrag i slutten av tenårene og begynnelsen av tjueårene. Samtidig hadde hun det med å tiltrekke seg feil type menn. Voldelige menn. Menn som ville kontrollere henne. Akkurat hvorfor det ble slik vet jeg ikke, men det virket på meg som om at hun syntes det var spennende å ha med kriminelle å gjøre. Hun hadde kontakt med flere slike den korte tiden jeg kjente henne.

Mannen hun fikk datteren sin med var en slik. Samlivet deres hadde vært svært vanskelig. Han banket henne, truet henne med kniv og mye annet. Til slutt havnet han i fengsel. Om det var for noe han hadde gjort mot henne husker jeg ikke, men han ble i alle fall buret inne i noen år. Ikke at det hindret ham fra å prøve å ta livet hennes.

Du trenger nemlig ikke å gjøre sånt selv. Det går an å få andre til å gjøre det for deg, og det var nettopp det som skjedde.

En mann banket på døren en kveld, og hun åpnet. Han angrep henne med det samme. Slo henne gang på gang. Hardt. Hodet, magen, armene, over alt. Hun prøvde å verge seg, og skrek at han måtte stoppe. At hun var livredd er ikke noen overdrivelse, hun trodde hennes siste time hadde kommet.

Skrikene vekket datteren, som på den tiden bare var et par år gammel. Hun begynte å gråte, og laget skikkelig leven på soverommet. Da stoppet volden.

«Faen, er det barn her?», sa mannen, før han sprang ut døren. Den kvelden reddet et lite barn livet til sin mor.

Tilbake lå hun blodig og forslått. Hva som så skjedde husker jeg ikke, men jeg regner med at hun ble sendt på sykehus. Hvor datteren ble plassert aner jeg heller ikke. Hun fikk henne i alle fall tilbake da hun var frisk nok igjen. Hva som skjedde med gjerningsmannen og hennes ekskjæreste vet jeg ikke.

Da jeg traff henne hadde det gått noen år. Datteren hennes var sju-åtte år gammel, og bodde i fosterhjem fordi hun ikke klarte å ta seg av henne. Hun slet nemlig med selvskading, og hadde mer enn nok med å hjelpe seg selv, derfor overlot hun datteren til barnevernet. Jeg husker ikke lenger grunnen til at hun skar seg selv, men det hadde begynt lenge før drapsforsøket. Det hadde vært mye dritt opp gjennom oppveksten hennes, og det førte til at hun begynte å skjære seg selv på armene.

Det var ikke et pent syn. Armene hennes så ut som strekkoder, fulle av arr som de var. Om jeg ikke kan si helt sikkert at drapsforsøket har skjedd, så kan jeg absolutt bekrefte at hun hadde skjært seg selv mange ganger. Jeg så henne med blodige armer flere ganger i løpet av de fire-fem månedene jeg hadde med henne å gjøre. At ting ikke var som de skulle var det ingen tvil om.

Jeg forsto meg aldri på henne egentlig. Vi var ikke et par, ei heller gjorde vi noe mer enn at jeg fikk noen klemmer av henne. Jeg var ikke hennes type mann, til det var jeg alt for snill. Nå i ettertid priser jeg meg lykkelig over det, for bare det å være venn med henne var krevende. Hun var veldig selvopptatt. Det er kanskje lett å bli det når hver dag handler om å overleve. Eller så var hun bare slik fra fødselen av. Jeg vet ikke om hun så på meg som en som kunne hjelpe henne eller noe.

Vi hadde mye kontakt før jeg måtte reise bort i noen måneder. Et par uker senere ringte hun meg. Hun hadde fått påvist leukemi fortalte hun, altså blodkreft. Lillesøsteren hennes hadde hatt det i mange år, og nå var det hennes tur. Hun skulle på Rikshospitalet for å bli behandlet. Kunne jeg komme og si ha det til henne før jeg dro?

Jeg klarte ikke å si nei. Foreldrene mine sponset fly fra Stokmarknes til Bodø, og jeg dro. Vel fremme fant jeg henne ikke. Prøvde å ringe telefonen hennes, men hun svarte ikke. Jeg hadde ikke noen bil der, så det var vanskelig for meg å lete etter henne, men jeg prøvde. Ingen svarte da jeg banket på hjemme hos henne.

Til slutt måtte jeg bare innse at det hadde vært bomtur. Jeg kjente ikke så mange av vennene hennes, så jeg fikk ikke lett etter henne på den måten heller. Dessuten var jeg travelt opptatt med mitt, derfor kunne jeg ikke bruke tid på det da jeg kom tilbake fra Bodø. Jeg regnet med at enten hadde hun dødd brått, eller så hadde hun reist sørover uten telefon eller noe. Det eneste jeg kunne gjøre var å dra tilbake, og håpe at mysteriet ville få en løsning en eller annen gang.

 

Sju-åtte år gikk. Jeg var i jobb, og på fritiden prøvde jeg å finne meg en kjæreste. Jeg er ikke noe særlig til sjekker, derfor brukte jeg datingsider på nettet. Plutselig en dag så jeg henne igjen. Der, på datingsiden jeg var på så jeg bildet av henne. Hun så akkurat slik hun hadde sett ut da vi hang sammen. Et annet navn hadde hun fått, men det var utvilsomt henne.

Jeg skrev til henne, og hun svarte. Nei, hun husket meg ikke, men hun kunne bekrefte at hun hadde vært i Bodø i tidsrommet jeg kjente henne.

Det var ingen tvil, det var henne. Hvorfor hun ikke husket meg var en gåte, all den tid vi hadde hatt mye med hverandre å gjøre. Jeg ble sint, for det var helt umulig at hun ikke husket, og det var helt umulig at det kunne være feil person. Den eneste forklaringen var at hun ikke ville huske, og at hun hadde løyet om kreften.

Jeg lot det være med det. Konfronterte henne ikke med historien eller noe. Jeg hadde hatt en mistanke om at ting ikke stemte helt siden den gangen jeg hadde prøvd å finne henne. Det var først da jeg slettet telefonnummeret hennes fra mobilen. Historien hadde endelig fått en avslutning.

Illustrasjon: pxhere.com

Posted in personlig, psykisk, tanker and tagged , , , , , , , .

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *