Foten som ikke lot seg vrikke

Har du noen gang vrikket foten og ikke oppdaget det før etter fem timer? Ikke jeg heller, men nettopp det skjedde sist fredag.

Jeg hadde akkurat gått ut av dusjen da jeg oppdaget at høyre ankel var dobbel så stor som den venstre. Det gjorde ikke vondt, men det var helt tydelig at den var hoven. Hva hadde skjedd?

Tidligere på dagen snublet jeg i en trykkluftslange på jobb slik at foten ble vridd innover. Det gjorde litt vondt akkurat da, men det ga seg raskt, og jeg tenkte ikke så mye over det. Jeg satset på at jeg hadde vært heldig, og at jeg hadde unngått skade. Dagen gikk videre, og jeg gikk rundt og gjorde jobben min på dekkverkstedet uten å tenke mer på det.

Det er pussige greier når sånt skjer. Å vrikke foten er jo normalt sett jævlig vondt. Det nærmeste en mann kan komme en fødsel, uten å føde noen med foten. Men selv da jeg kjente på hevelsen gjorde det ikke vondt. Ikke det minste. Så slo det meg at det kanskje var de blodfortynnende medisinene jeg går på som er årsaken til hevelsen. Jeg har gått på slike medisiner i en måned nå på grunn av en blodpropp i høyre lår. Blodfortynnere har den artige bivirkningen at blødninger kan bli større, og en forstuet ankel innebærer jo indre blødninger.

Problem løst.

Så jeg la ut bilder på Instagram, Facebook og Twitter av min hovne, men slettes ikke vonde, fot. Hva skjedde? Jo, en masse velmenende råd om å dra til lege. Jeg tok det kult i starten. Jeg har ikke tid, jeg må se det ann, slike ting. Men så begynte jeg å tenke at kanskje kunne det være en ide å belaste vårt (nesten) gratis helsevesen. Jeg ble jo bekymret av alle formaningene. Jeg ringte legevakta, og jada, jeg kunne bare komme. En del kø var det, men de skulle se på meg så snart de fikk tid.

Dermed var det bare å få i seg mat før jeg dro. Dumt å vente i ørten timer uten mat i kroppen. Serveringa på legevakta er heller ikke akkurat god.

Hos legevakta møtte jeg ei meget skeptisk dame som tok meg imot i luka. Om jeg var redd for blodpropp? Men medisinene du tar forhindrer jo nettopp det. Brudd? Nei, ikke så lenge du klarer å stå på foten.

Hun kom ut i gangen ved luka og så på ankelen min, og konstaterte at jeg ikke hadde så mye på legevakta å gjøre. Hun skulle nevne det for legen, og heller ringe meg hvis han var bekymret for noe av det jeg hadde fortalt. Jeg fikk bare kontakte dem hvis det ble verre. I mellomtiden kunne jeg trygt dra hjem, men ta det med ro og holde foten høyt. Null stress.

Jeg fikk ikke noen telefon fra henne. Ikke at jeg ventet det heller. Jeg var mest av alt lettet over at det var så åpenbart at det ikke var noe galt at en sykepleier kunne sende meg ut igjen. Jeg er ikke mer hypokonder enn at jeg aksepterer en slik beskjed. Dette er folk som er trent til å sile ut tulleskadene fra de seriøse, så jeg var egentlig bare lettet over at de ikke ville bruke ressurser på filleting. La heller legene ta seg av blodpropper, brudd og alvorlig influensa. I alle fall så lenge vi ikke må betale det gule ut av ørene for å komme til lege.

Lørdagskvelden ble brukt til å slappe av, og søndagen til å jobbe. Jeg har gått over 5000 skritt i dag, og bortsett fra at jeg ble stiv høyreleggen under en rask marsj til bilen, har jeg ikke hatt noen plager. Ankelen er hoven, men mindre enn i går, så det går nok bra. I morgen er det jobb igjen. Da blir det nok 12 timer med ståing og gåing på betong og asfalt. Akkurat det ankelen min ikke trenger. Men det går nok bra. Jeg har jo ankelen som ikke lot seg vrikke.

Posted in tanker and tagged , , , , .

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *