Kona mi kan dø. Og det skremmer vannet av meg

Kona mi, Elisabeth, har 64 svulster på leveren, tre av dem større enn en tennisball. Det gjør meg sinnssykt redd.

Svulstene er heldigvis godartede, men det kan forandre seg, og det er en bekymring vi begge må leve med. Det går vanligvis greit, men av og til kommer bekymringene sigende. Hvordan vil det gå hvis det utvikler seg til å bli kreft? Har hun i det hele tatt noen mulighet til å bli bra?

Svulstene ble oppdaget for sju år siden med at hun fikk alvorlig vondt i magen, og etter hvert havnet på sykehus i Bodø med store indre blødninger fordi noen av dem hadde sprukket.

Allerede kort tid etter at vi møttes for snart tre år siden fikk jeg vite om sykdommen hennes. Jeg ble selvsagt redd, men det skal mye mer til for å skremme meg bort, så det forandret ikke følelsene mine for henne. Langt ifra. Men det er noe med det. Etter hvert som man blir mer og mer glad i en person, så blir man også mer og mer redd for å miste dem. Enten det er ved at de går fra deg, eller ved at de dør. Det er prisen for kjærligheten. Bekymringene.

Ikke misforstå, hvis det er synd på noen av oss, så er det Elisabeth, ikke meg. Jeg visste ekstremt godt hva jeg gikk til da vi innledet forholdet, og jeg gjorde det med åpne øyne. Elisabeth er ei fantastisk dame, som jeg ikke ville vært foruten for noe i hele verden. Ingen sykdom kan ta fra henne hvor flott hun er. Av utseende, men enda mer som person. Mye mer som person Skulle det skje at hun blir syk, og jeg mister henne, så vil jeg uansett sette pris på tide vi har hatt sammen. Det er bedre å ha elsket og mistet, enn å aldri ha elsket, som det heter. Men jeg vet ikke hvordan jeg vil takle det hvis det skjer. Virkelig ikke.

Heldigvis er det ikke noe som tyder på at det vil skje innen nær framtid. Elisabeth går til kontroll jevnlig, og får god oppfølging. Jeg velger å trøste meg med det.

Samtidig føles det som tabu å fortelle om hvordan jeg som pårørende har det midt oppi dette. Ikke fra henne, hun forstår veldig godt at dette er vanskelig for de rundt henne, meg inkludert. Det er bare det at det føles som sutring når jeg nå skriver hvordan jeg opplever å være en pårørende. Ikke at noen har sagt noe til meg, men jeg er litt gammeldags på den måten at jeg ønsker å være en klippe hun kan holde seg fast i når ting er tøft. Jeg ønsker å være den som står der med rak rygg, fjellstøtt til hennes hjelp. Jeg skal ikke være den som trenger hjelp, jeg skal gi hjelp. Bare så synd at verden ikke er svart-hvit.

For det er ingen tvil om at jeg synes dette er vanskelig. Ikke hele tiden, men av og til. Av og til kommer tankene sigende. Gnagende.

Jeg prøver å leve i nået. Gjøre som jeg har blitt fortalt at man skal, altså bekymre seg ferdig, og gå videre. Stort sett klarer jeg det veldig fint. Men ikke alltid. Noen ganger lar jeg bare tankene overmanne meg når jeg er alene. Det er da tårene kommer. Jeg lar dem bare renne, for det gjør godt å få det ut. Så går jeg videre med livet.

Hva tenker du om dette? Er du selv en pårørende til noen med alvorlig sykdom? Fortell gjerne i kommentarfeltet under.

Posted in personlig, psykisk, tanker and tagged , , .

9 Comments

  1. Dette skulle du gjerne skrevet en hel bok om, ikke bare et innlegg. Og jeg ville lest hvert eneste ord. For som oftest hører vi kun de pårørendes stemme når sinnet eller frustrasjonen tar overhånd, og den pårørende må skrike høyt på vegne av partneren. Eller etterpå, når det er for sent. Tusen takk for at du setter ord på den prosessen du er i underveis, på hvordan dette føles underveis. Masse God klem, og ønsker dere alt godt. At dere kan være den bautaen for hverandre.

    • Tusen takk! Ja, meningen var at dette kanskje kunne ha betydning for andre også, at folk ville kjenne seg igjen, og kanskje få hjelp av det. Om det blir bok får tiden vise. 😉

  2. Det å være pårøerende er beintøft. Det er ikke sutring. Du trenger all den støtte du kan få av familie og venner.

  3. Mange varme tanker til deg. Du beskriver det veldig godt, og jeg vet hva du snakker om. Det er bare en vei og det er å tenke her og nå, og å stå på. ♥️

  4. Jeg veit hvordan det er 😦 jeg har en sykdom som gjør at jeg får svulster på kroppen jeg har selv fjernet 30 stk som var inni huden å har enda mange til 😦

  5. Et viktig tema og så bra at du skriver om dette.Oftest hører vi om hvordan pasienten selv har det.Det å være pårørende og ha sin bedre halvdel alvorlig syk, er en større belastning enn mange kanskje forstår.
    Det å hele tiden se hvordan det påvirker den man er glad i og vite hva som kan skje er ei stor belastning.
    Er selv pårørende og har vært gjennom flere runder med alvorlig og kritisk sykdom, og vet hvilken belastning det er å se sin kjære så syk og med risiko for dødelig utfall.
    Er også sykepleier og ser at vi fanger for sjelden opp hvilken krise og stress situasjon pårørende også er i.
    Så..forsett å skriv og sett ord på følelsene og del dem 🌷
    Lykke til for deg og din kjære.

  6. Du har lov å være redd, du har lov å gråte, du har lov å snakke om dette og det er superviktig at man tar vare på den som ikke er syk midt oppi alt.
    Jeg var pårørende til min mamma som døde av kreft, jeg har selv vært kreftsyk og var nær ved å dø, og nå er jeg pårørende til min kreftsyke pappa, så dette vet jeg mye om.
    Når mamma var syk var hun veldig bestemt på at vi rundt skulle prøve å leve våre liv på samme måte som før, alt skulle i dreie seg om henne, da forstod jeg ikke hvordan hun kunne kreve det av oss, det var jo henne som trengte oppmerksomhet ikke oss. Men når jeg selv ble alvorlig syk forstod jeg plutselig alt. Da var det viktig for meg at min mann og våre to barn ikke bare skulle ha oppmerksomheten rettet mot meg, men mot dem selv. Det var viktig at de var ute med venner, var på skole, på jobb og ikke bare satt hjemme og passet på meg. Man har veldig lett for å glemme de rundt den som er syk, men jeg oppdaget at jeg hadde faktisk mer enn nok med meg selv så jeg syns det var godt når de fant på ting og ikke var rundt meg hele tiden. Jeg følte meg mindre syk når jeg ikke fikk så mye oppmerksomhet 🙂 Og jeg ble så glad når folk spurte mannen min hvordan han hadde det før de spurte meg 🙂 Man må aldri ha dårlig samvittighet fordi om man tenker på seg selv når man er pårørende, det er lov og det tror jeg kanskje Elisabeth også mener du skal?

    Det er ikke din jobb å ivareta din kjære når det gjelder hennes sykdom, det skal helsevesenet gjøre, du skal være der når hun trenger deg og hun forventer ikke at du skal være hennes klippe og være sterk hele tiden. Jeg tror det beste er at du er den du er, at du viser dine “svakheter” når du føler for det. Gråt når du vil uten å tenke på at det ikke er greit. Du er hennes klippe uansett hvordan du er sterk eller “svak”. Det fineste for meg var egentlig de gangene vi kunne gråte sammen av fortvilelse fordi vi fikk dårlige prøvesvar og når vi fikk dødsdommen, da viste min mann at han var menneskelig om du forstår. Man blir sliten om man hele tiden skal være noe man ikke er.

    Nå som pappa er syk har vi fått et nærere forhold enn vi hadde før. Jeg besøker han annenhver dag og ringer hver dag men han styrer om han orker eller ikke. Sier han at han ikke orker besøk så drar jeg ikke heller. Og all den tid jeg fortsatt har store utfordringer i forhold til egen sykdom så gir jeg også beskjed om det er noe jeg ikke orker og det er helt greit.

    Beklager nå skriver jeg meg helt ut her, men dette brenner jeg for. Jeg ønsker det skal settes større fokus på det å være pårørende fordi det er ganske slitsomt.

    Jeg håper Elisabeth kommer seg gjennom dette og at dere to vil få et langt og godt liv sammen. Snakk sammen del tanker og si du er redd, det er lov. Ikke hold følelsene inne, det vil slite deg ut.
    Jeg ska heie på dere!!
    Stor klem og masse lykke til

  7. Da min mor fikk kreftdiagnosen og etter at de ombestemte seg og sa de ikke ville behandle likevel, gikk jeg til sykehuspresten. Han rådet meg til å spørre: «Er det noe jeg kan gjøre for deg?» «Hva bekymrer du deg for?» og «Hva tenker du på?». Du skal ikke være en klippe. Det er umulig. Sykdom rammer ikke bare den syke. Den rammer de nærmeste også.

Legg igjen en kommentar til Rita Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *