Har du sett HBO-serien Chernobyl? Jeg har vært der! Se bildene!

For ti år siden var jeg i Ukraina og besøkte Tsjernobyl, åstedet for verdens verste atomkatastrofe gjennom tidene. Siden katastrofen igjen er aktuell med HBO-serien Chernobyl, tenkte jeg at det passer godt å vise dere reportasjen jeg skrev for min daværende arbeidsgiver Vesteraalens Avis noen måneder etter besøket.

Fortsetter under bildegalleriet.

Den er et stort og stygt beist, sarkofagen som beskytter verden mot restene av reaktor fire i Tsjernobyl atomkraftverk. Sarkofagen ble bygget noen måneder etter at historiens verste atomulykke skjedde natt til 26. april i 1986 i det som da var Sovjetunionen, men som nå er Ukraina. Nå er den en av verdens mest bisarre turistattraksjoner.

Hit har vi kommet i en komfortabel turistbuss, med guiden Sergei Ivanchuk og hans følge, som inkluderer en ukrainsk politimann. Et sted mellom 30 og 40 turister er vi. Bortimot to tredjedeler kommer fra Skandinavia, hvorav en stor del fra Finland. En gjeng universitetskamerater fra Sverige på vennskapstur er også med.

Les også: Tsjernobyl-ulykken på Wikipedia

Les også: Nettsiden for Pripjat

Les også: Hva stemmer og hva stemmer ikke i suksess-serien Chernobyl?

Sarkofagen er inngjerdet, så vi kommer ikke helt bort til den. Egentlig like greit, for det kommer fortsatt radioaktiv stråling fra den døde kjempen, og den blir sterkere jo nærmere man kommer. Sarkofagen er nemlig mer en beskyttelse mot vær og vind enn for å hindre gammastrålene å komme ut. Likevel er vi neppe mer enn et par hundre meter fra den, antakelig mindre.

– Jeg vil ha en høyere måling, sier en tsjekker, som prøver å komme så nært som mulig. På turen til Tsjernobyl hadde Sergei gitt ham en gammel russisk geigerteller, slik at vi selv kan se hvor mye stråling det er. Denne har tsjekkern i hånda mens han ekstatisk går helt bort til gjerdet. Vaktene på stedet er ikke så glade for det, derfor får han beskjed om å komme tilbake.

– Du får sikkert en enda høyere måling hvis du stiller deg på taket av sarkofagen, sier Sergei tørt.

Vi andre blir stående å se på den. Innimellom tar vi bilder, noen av hverandre foran sarkofagen, andre bare av sarkofagen. Noen bilder blir også tatt av monumentet som er satt opp for å minnes ulykka. De fleste har en alvorlig mine. Hos meg går tankene tilbake til maidagene i 1986 da jeg fikk høre om ulykka.

Jeg var bare åtte år den gangen, men jeg husker det veldig godt. I flere år hadde jeg fulgt med på Dagsrevyen, så det var bare naturlig at jeg fikk med meg bildene av den rykende reaktoren. Det gjorde et enormt inntrykk på meg å se bildene av vernedraktkledde mennesker som ryddet opp i det livsfarlige skrotet etter ulykka. Etter hvert som det kom meldinger om radioaktiv multe og reinkjøtt i Norge kom katastrofen enda tettere innpå. Tenk at vi her i Norge, flere hundre mil unna skulle bli rammet. Hva da med dem som bodde i området rundt kraftverket?

Så nå står jeg altså her. Det var her det skjedde, og det var her 47 brannmenn ble så bestrålt at de døde en forferdelig død av det. Selv om de visste at det var farlig, gikk de i gang med slukkearbeidet uten å ha annet vern enn de vanlige uniformene. Tanken fyller meg med respekt.

Først og fremst er det underlig å stå på dette stedet, som jeg har lest og hørt så mye om. Været er glimrende, med sol og litt over 20 grader. Og her står vi altså, og ser på restene av en katastrofe som om det var en eller annen turistfelle i Syden. Det merkelige er at jeg er langt mer bekymret for solstrålene enn for gammastrålinga fra reaktoren. Før jeg bestilte turen forsikret jeg meg om at stråledosen ikke er farlig. Likevel måtte vi skrive under på et skjema der vi frasa oss all rett til å kreve erstatning hvis vi skulle bli syke. Jeg skrev under som nummer 13…

Etterpå er det tid for å dra til Pripjat, byen med 50.000 innbyggere som ble evakuert etter ulykka. Dette er en by som ble bygget opp fra 1970 og utover for å huse de som skulle jobbe ved kraftverket. Den ligger bare tre kilometers kjøring fra kjernekraftverket, så de som bodde der ble grundig bestrålt etter ulykka. Nå er det bare betonghusene som er igjen, samtidig som naturen er i ferd med å ta tilbake området.

På de 23 årene som har gått har skogen inntatt byen, derfor er det ikke så mange steder som er kjørbare. Heldigvis er det mulig for en turistbuss å kjøre på hovedgata.

Vi stopper på torget i byen, rett ved siden av Pripjat hotell, som vi snart skal opp på taket av.

– Nå må dere passe på, og prøv å gå med litt avstand opp trappene, sier Sergei før vi går inn.

Selv sovjetisk betong blir skjør etter å ha vært uten vedlikehold i 23 år. Likevel strømmer vi inn i kolossen for å se den forlatte byen fra oven. Gjennom ganger der murpussen for lengst har funnet veien til gulvet, og hvor strømløse stikkontakter henger ut av veggen, går vi oppover. På trinnene er det også fullt av glasskår fra knuste ruter. Interiøret er det ikke mye igjen av, det meste er for lengst plyndret.

Fra toppen ligner Pripjat mest en skog med betongkolosser i. Jeg prøver å forestille meg at det en gang var et yrende liv på disse gatene, og at boligblokkene var befolket med barnefamilier.

På de to nærmeste høyblokkene står fortsatt merket til Sovjetunionen. Ulykka skjedde jo bare noen få dager før 1. mai, derfor var det kommet på plass pynt til feiringa av arbeidernes dag. Det som ikke har falt ned står der fortsatt, og minner om en svunnen tid og et for lengst gravlagt system.

Et par hundre meter fra hotellet står det et pariserhjul. Det var nybygd da ulykka skjedde, og skulle innvies 1. mai. Om det noen gang har vært barn i vognene vet jeg ikke, det eneste som er sikkert er at det aldri vil bli brukt av noen. Jeg kan bare forestille meg hvordan ungene må ha gått og sett på hjulet, og gledet seg til å få prøve det. Forventningene må ha lyst av dem.

Hva som lyste av øynene til ungene i det de måtte forlate byen under evakueringa kan en bare tenke seg. Ikke engang kjæledyrene sine fikk folk ta med, siden pelsen deres kunne inneholde radioaktive stoffer. I dagene som fulgte gikk sovjetiske militære rundt og skjøt alle de etterlatte kjæledyrene.

I dag er det piggtråd ved siden av pariserhjulet. Hvorfor det er satt opp vet jeg ikke, tilsynelatende har det ingen funksjon, det er bare et kort lite gjerde. Rett ved er det ei bygning med radiobiler i. Plasttaket over banen er det bare trevler igjen av, og lakken på bilene er falmet.

Også i Pripjat er det radioaktivitet. Den er ikke på langt nær så høy som ved reaktoren, men det gjelder å ikke tråkke på mosen, siden den fanger opp radioaktive stoffer. For å demonstrere dette for oss målte Sergei strålinga i lufta og rett over ei ansamling av mose. Ved sistnevnte sted var den ti ganger så høy som i lufta.

Likevel er det noe fredfylt over denne spøkelsesbyen. Været er fint, trærne vaier i en lett bris. Og her er vi, turister på besøk med våre kameraer.

Dessverre ble vi der bare i en drøy time. Jeg skulle gjerne vært der lenger, men skal vi rekke å spise lunsj før vi drar tilbake til Kiev må vi dra nå.

Et spørsmål du sikkert stiller deg etter å ha lest det jeg har skrevet er om jeg ikke er redd for kreft etter å ha utsatt meg for disse timene med gammastråling. Svaret er nei. For det første, så var vi der i relativt kort tid. Og sammenliknet med de som var med på opprydningsarbeidet etter ulykka var vår stråledose ekstremt lav. Jeg har lest uavhengige granskninger, som viser at det ikke er så mange av disse arbeiderne som har fått kreft etterpå. Det som har vært mest skadelig er faktisk redselen for å bli syk, og usikkerhet over hvor stor dose arbeiderne faktisk fikk. Slike opplysninger ble gjerne dysset ned i det gamle sovjet. Antakelig får man ikke noen større strålingsdose på en slik tur enn om man flyr fra Storbritannia til USA.

Så den lille risikoen var helt klart verdt det. Og jeg kommer aldri til å glemme besøket.

Epilog: Da jeg var der var byggingen av en permanent bygning over reaktoren godt i gang, og den har siden blitt ferdigstilt. Den ble bygget ved siden av reaktoren før den ble skjøvet over den gamle sarkofagen. Forhåpentligvis vil den beskytte verden rundt etter hvert som reaktoren og bygningen over den blir mer og mer ødelagt av tidens tann.

TSJERNOBYL-ULYKKA

Fakta

– Skjedde klokka 1.23 lokal tid 26. april 1986 i reaktor fire ved Tsjernobyl-kraftverket i det som da het Sovjetunionen, nå Ukraina. Kraftverket ligger om lag 12 mil fra Kiev, som er hovedstaden i Ukraina, og har omtrent fem millioner innbyggere.

– I ulykka ble store mengder radioaktivt materiale sendt ut i atmosfæren.

– Mesteparten havnet like ved kraftverket, mens store mengder ble blåst inn over Hviterussland.

– 56 personer døde i ulykka, mens minst 336.000 mennesker måtte flytte fra hjemmene sine.

– Skandinavia fikk også radioaktivt nedfall i dagene som fulgte etter ulykka, noe som førte til store doser radioaktivitet i blant annet reinkjøtt i Norge.

Kilde: en.wikipedia.org

Posted in historie, reising and tagged , , , , , , , , , .

2 Comments

  1. For en flott artikkel. Jeg har også fått vekket lysten til å reise til kraftverket. Takk HBO. Men til tross for liten risiko er det likevel det jeg sitter og tenker på. Hva og men at det er feil og tenk om…
    Har du tips om reiserute?

    • Hei! Jeg dro til Kiev, og var med en turoperatør derfra. Var flere som holdt på med sånt da jeg var der, og har neppe blitt noe mindre siden den tid. Kan være greit å sjekke hvilke erfaringer folk har med de enkelte, og velge ut fra det, pluss hvordan de legger opp turen. Tripadvisor er alltid et sted å sjekke folks erfaringer. Når det gjelder strålinga, så er det neppe noe å bekymre seg for. Bare unngå å tråkke så mye på mose, og i alle fall ikke bli stående på den, så går det bra. Og følg rådene til reiselederne. De vet om steder med veldig mye stråling og liknende. Uansett så kan du jo tenke på at det er vakter og annet som oppholder seg der hele dagen flere hundre dager i året, og gjennom flere år, så det er ikke så veldig farlig. Hvis du vil vite hvor mye stråling du har fått på turen, så kan du kjøpe en registrator (heter det det?) av samme type som ansatte på røntgenavdelinger på sykehus går med. Da får du vite eksakt hvor stor strålingsdose du har mottatt. God tur!

Legg igjen en kommentar til Jan Roger Olsen Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *