Det er den jævligste bilen jeg har kjørt. Men fy faen så gøy!!!

Jeg fikk oppleve hvordan det er å kjøre en Trabant i selveste Berlin. Se bilder og videoer nede i saken!

– Nå må dere huske på å holde nede gassen slik at motoren ikke stopper!

Ordene kommer fra vår guide. Dette er nemlig en guidet tur gjennom Berlin, selvkjørt bak rattet på en Trabant. Jeg har nettopp startet totaktsmotoren, og den trenger litt ekstra gass for å ikke stoppe. I alle fall til den har fått litt lunk i seg. Den høres ut som en dobbel moped med sin knatrende totaktslyd.

Bilen vi kjørte. Den hadde vært hvit, men var nå lakkert på denne sprelske måten.

Ikke at det er noe problem. Jeg har kjørt både gammel bil og gammel moped før, så det er bare å hente fram gamle kunster. Bremse med håndbrekket for å kunne holde inne gassen litt.

– Prøv å holde dere i rekka. Og husk at blinklysbryteren ikke går tilbake av seg selv, sier guiden vår over radioen der han skal fortelle om byen vi er i.

Meg bak rattet på bilen.

Det er slik det foregår nemlig, at han kjører fremst i en elektrifisert Trabant mens han snakker via radio til oss i bilene bak. Enkelt og greit. Vi er fem personer i tre biler, deriblant en amerikaner fra Hollywood.

At det er en amerikaner med imponerer meg. I USA har nesten alle biler automatgir, noe Trabanten ikke har. Tvert imot er giret av typen dørhåndtak. Det sitter under rattet på høyre side, og du skyver det opp og ned og drar den mot deg for å gire. Ned og ned for førstegir, ned og opp for andre, og opp og ned for tredje, mens fjerde er opp og opp. Omtrent like presis giroverføring som å dytte en bil med en gummistrikk, men lettere enn jeg fryktet.

Slik så det ut bak rattet på bilen. Girspaken er hendelen på høyre side av rattet. Du finner ikke mange biler med enklere interiør enn dette!

At giringa trenger tilvenning illustreres av at det er satt opp egne simulatorer på området der vi møter opp. Det er ikke helt likt, men nesten.

Ut på tur går det. Først gjennom en port, og så ut på gata. Det er bare å henge på. Clutchen er av typen av og på, med ei pedalvandring på cirka to centimeter. Styringa har mer slakk enn en middels traktor, og den blir merkbart tyngre når man lar alle de 26 hestene få utfolde seg. Å styre med bare ei hånd må kun gjøres mens man girer. Ikke at jeg vet når jeg skal gire, for vi har ikke blitt fortalt hvor stor fart hvert gir tåler, og det er selvsagt ikke turteller. Sånt trenger ikke en god kommunist!

Mens vi kjører på gatene med totaktsrøyken hengende slår det meg at dette må være noe av det mest forurensende jeg kunne gjort på denne turen. Drit i flyskam, her er det trabantskam. Eller, det burde kanskje vært det. Men det er vanskelig å skamme seg når man har det gøy.

Motorrommet, med bensintanken oppe til høyre.

For gøy er det! Jeg merker at gliset blir større og større for hver meter vi kjører. Det er bare rett og slett dritartig! Det skader heller ikke at vi har en veldig god guide, som forteller med et stort glimt i øyet. Blant annet når han tuller med at vi får bruke håndbrekket for å klare en spesielt skarp sving, og en av dem i følget faktisk gjør det.

– Det var bare en spøk altså, sier han etter at det har hylt i dekk.

I og for seg godt gjort å låse selv bakhjulene, for bilene har ikke akkurat bremser fra Brembo. Trommelbremsene må opereres med en fast fot, for heller ikke der er det noen servo. På vår bil må man i tillegg holde godt i rattet, for i god sosialistisk ånd drar den mot venstre når man bremser. Og jeg som trodde EU-kontrollen i Tyskland var grundig…

Midt i turen får vi en liten innføring i gledene med å fylle bensin på en bil med totakter. Det er bare å spisse regneferdighetene, for motoren skal ha olje rett i bensinen. Ikke noe automatisk system her, nei! Tankmåleren er i tillegg en peilepinne av plast, så her gjelder det å følge med.

Vi fortsetter turen forbi riksdagsbygninga, Brandeburger tor, Unter den Linden og andre severdigheter. Ikke at jeg følger så veldig godt med på det. Jeg har jo vært her før, pluss at for meg er turen viktigere enn det som er rundt. Sikkert i likhet med de andre som er med.

Trabanten bråker og styrer, og på et tidspunkt stopper motoren. Ikke noe problem, jeg slipper bare clutchen og lar farta starte den igjen. Null stress.

Til slutt er turen vår over. Det har tatt litt over halvannen time, pit stop inkludert. Vi parkerer inne på plassen sammen med noen titalls andre trabbier, pluss en Chaika og to Corvair. Her er man tydeligvis glad i spesielle biler.

Til slutt er det bare å fastslå at de 49 euroene som turen kostet var verdt hver eneste cent. Selv om jeg sikkert burde ha kjøpt CO2-kvote.


Posted in Bil, opplevelse, reising and tagged , , , .

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *