Mobbingen på jobb fikk meg nesten til å hoppe foran en buss

Utskjelling foran kollegene. Møter hvor jeg ble fortalt hvor treg jeg var. Degradering. Dette var hverdagen min i et halvt år i en jobb jeg hadde for noen år siden. Til slutt gråt jeg hos legen.

Det var slutten på sommeren, og jeg hadde nettopp kommet tilbake fra ferie. I mellomtiden hadde jeg fått ny sjef. Jeg kjente denne personen fra før av, så jeg var spent på hvordan dette ville bli. Vi hadde hatt et vennskapelig forhold, men ikke nært. Vi pratet sammen når vi møttes, hyggelig og pent. Jeg så derfor fram til å få hen som sjef.

Arbeidstilsynets nettside om mobbing på arbeidsplassen

Allerede første dagen skjønte jeg at noe var galt. Hen var sur, og det var tydelig at jeg ikke levde opp til det ønskede nivået. De neste dagene gikk det ikke noe bedre, og jeg ble til slutt kalt inn på pauserommet for et møte. Der fikk jeg høre at jeg ikke gjorde nok, at jeg ikke var rask nok og diverse. Jeg husker ikke detaljene, men det var ikke et hyggelig møte. Hen snakket på inn- og utpust, og jeg slapp nesten ikke til. Min versjon var tydeligvis helt irrelevant. Noen mål på hva som var akseptabelt nivå på arbeidet fikk jeg ikke, jeg gjorde bare ikke nok.

Etterpå gikk jeg tilbake til plassen min. Jeg var både sint og lei meg, og måtte bruke litt tid på å komme til hektene igjen. Jeg følte at det sjefen hadde sagt var urimelig, men jeg tenkte likevel at kanskje hadde hen rett i noe av det. Selvsagt kunne jeg forbedre meg. Ingen er jo perfekt. Kanskje kunne det rette opp i ting.

De neste dagene prøvde jeg å ta tak i det som hadde blitt sagt. Jeg ble mer effektiv, jeg jobbet raskere og prøvde å gjøre som hen sa.

Hvor lenge det gikk før neste møte kom husker jeg ikke, men det var ikke voldsomt lenge. Kanskje ei uke, muligens to. Men et nytt møte kom, og de samme anklagene kom på bordet. I tillegg fikk jeg høre at jeg ikke var strukturert nok. Jeg hadde for mange baller i luften, som jeg ikke klarte å ta ned igjen ifølge sjefen. Vel, hvis det var tilfellet, så var ikke det noe rart, for det var jo sjefen som ga meg alle oppgavene. Jeg hadde lenge hatt inntrykk av at jeg måtte drive med tre-fire oppgaver samtidig for at hen skulle bli fornøyd. Sa jeg at noe ble for mye fikk jeg kjeft, gjerne rett foran alle kollegene mine.

Nettopp ordet ustrukturert skulle bli et favorittord for sjefen min. Det var hele tiden det jeg var. Ustrukturert, ustrukturert, ustrukturert. Det var aldri et eneste ord om hvordan jeg kunne bli bedre. Og jeg gjorde aldri nok. Det skjedde ikke rent få ganger at sjefen sto i ene enden av kontorlandskapet og spurte meg høyt og tydelig hva jeg hadde gjort den dagen. Da måtte jeg fortelle det i detalj slik at alle hørte på. Prøv det du, å fortelle hva du har gjort gjennom en dag mens du har kniven på strupen på den måten, det er jammen ikke lett. Stammende prøvde jeg å komme på hva jeg hadde gjort. Som regel fikk jeg høre at det ikke var nok.

En gang klarte jeg faktisk å svare skikkelig, og ramset opp tingene jeg hadde drevet med fort og grundig. Jeg avsluttet med å spørre om jeg skulle fortsette, men da var det tydeligvis nok, for hen ble spak og stoppet forhøret. Enda godt, jeg hadde strengt tatt ikke mer å si. Jeg var forbannet, derfor svarte jeg slik.

Det var andre, mer skjulte måter å få meg til å føle meg jævlig på også. En gang stilte hen seg opp rett foran meg og begynte å rose samtlige av kollegene mine for jobben de hadde gjort den dagen. Jeg ble ikke nevnt, hen sendte bare et surt blikk forbi meg. Det var ikke vanskelig å skjønne hva budskapet var. Jeg var ikke god nok, hen var ikke fornøyd med meg. Det stakk, og jeg ble både sint og trist. For ikke å snakke om fortvilet.

Etter fire-fem måneder skjedde det som hadde vært i gjære lenge: Jeg ble sykemeldt. Jeg merket at motet hadde forlatt meg, jeg orket ikke mer av dette, så jeg fikk meg en time hos legen samme dag. Der fortalte jeg hva som var problemet. Da jeg skjønte at han forsto meg, brast jeg i gråt. Endelig en person som tok meg på alvor. Det hadde ikke kollegene mine gjort. Noen forståelse var det ikke å hente der i gården. Intet sett, intet hørt. Jeg hadde vært sterk lenge, og nektet å gi meg, men det ble for mye til slutt.

Neste dag leverte jeg sykemeldingen. Jeg nærmest snek meg inn og ga den til sjefen, og kom meg ut igjen så fort som mulig. Samme metode brukte jeg de neste tre-fire gangene jeg måtte fornye sykemeldingen, men så begynte jeg å bare levere den i postkassen. Hvorfor utsette meg for belastningen med å stikke innom, liksom.

Jeg var jo glad for å være sykemeldt, og dermed borte fra helvetet, men jeg kjedet meg også. Så etter en måneds tid begynte jeg å tenke på å dra tilbake på jobb. Legen var skeptisk. Jeg var ikke noe lystig syn den dagen jeg ble sykemeldt, for å si de mildt, så han frarådet det sterkt. Vi ble i stedet enige om at jeg skulle tenke mer på det til neste time.

To uker senere fant jeg en hentelapp for en rekommandert sending til meg i postkassa. Avsender: Jobben. Jeg hadde bange anelser, og jeg fikk rett. Dette var en formell advarsel. Jeg hadde ifølge brevet begått ordrenekt blant annet, og jeg ble advart om at dette kunne føre til oppsigelse dersom det gjentok seg.

At jeg var knust er å si ting forsiktig. Det var heller et skikkelig spark i magen med noen veldig harde og veldig spisse sko. Jeg lurte på om de hadde tenkt å ta livet av meg. Om de ønsket at jeg skulle gjøre slutt på alt. For det var virkelig det jeg hadde mest lyst til der og da. Jeg orket faen ikke mer. Fortvilt gråt jeg i leiligheten min sammen med katta. Det var godt å ha pus som koste seg i armkroken min. Jeg syntes ikke at jeg hadde begått noen ordrenekt. Helvete heller, jeg hadde ikke nektet noe som helst. Jeg hadde bare prøvd å gjøre en så god jobb som mulig.

Advokaten i organisasjonen jeg var tilknyttet var enig. Dette ble for vagt og for søkt, og bedriften hadde svært lite å komme med ifølge ham. Det hele fremsto mest som terror, ment å få en ansatt til å «innordne» seg. Uansett, så forsto jeg at jeg ikke kunne komme tilbake. Det ble bare for mye.

Når man er langtidssykemeldt må man møte bedriften man er ansatt i for å diskutere hvordan en kan komme tilbake, og veien videre. Det måtte jeg også. To ganger faktisk. Det var ikke lett. Jeg måtte omtrent tvinge meg til å sove dagen før, og uten hjelp fra fagorganisasjonen hadde jeg ikke klart det.

Fokuset i det første møtet var på hva jeg skulle gjøre. Det var rene kryssforhøret. Til slutt skar jeg gjennom og spurte hva bedriften hadde tenkt å gjøre for å få meg tilbake. Da ble det stille. Det hadde de visst ikke tenkt på. Jeg sa også at jeg følte meg mobbet. Ordene hadde jeg valgt med omhu. Jeg påsto ikke at jeg ble mobbet, jeg sa bare at det føltes slik. Jeg fortalte om episodene jeg har skrevet om her, pluss noen til. Det ble selvsagt bortforklart.

Noen dager etter ble jeg kontaktet av en av kollegene mine. Det viste seg at sjefen hadde snakket med dem om at jeg følte meg mobbet, og om hva de tenkte om episodene jeg hadde fortalt om. Jeg ble både sjokkert og forbannet, for jeg tok det faktisk for gitt at det vi snakket om på møtet var mellom oss. Jeg trodde ikke at det skulle spres, og i alle fall ikke til kollegene mine. De støttet meg ikke, så mye skjønte jeg. Fokuset var heller på hvordan de hadde det oppi situasjonen, ikke hvordan jeg hadde det. Det ble jeg aldri spurt om. Det virket mest som om at de trodde jeg simulerte hele greia.

De skulle bare sett meg alle gangene jeg gråt i sofaen. Alle gangene jeg gikk tur og håpet at noen skulle kjøre på meg. Alle gangene jeg planla hvordan jeg skulle ta livet av meg. Hva jeg skulle skrive i avskjedsbrevet. Alle gangene jeg skalv fordi jeg måtte på butikken, og var livredd for å møte noen jeg kjente. Alle gangene jeg tenkte at jeg ikke hadde noen fremtid. Men det var tydeligvis ikke så nøye.

Jeg forventet ikke at de skulle være enige med meg i alt. Men jeg trodde faktisk at de genuint skulle spørre hvordan jeg hadde det. Akkurat det tror jeg skjedde én gang i løpet av de åtte månedene jeg var sykemeldt, og da var det bare som aller kortest da en av dem kontaktet meg på Facebook.

Til det andre møtet med bedriften hadde de fått med seg en fyr fra det lokale HMS-senteret (helse, miljø og sikkerhet). Jeg ante uråd da jeg skjønte at han var der før jeg kom, og at han hadde vært der en stund. Og ganske riktig, det var helt tydelig at det var bedriften han tenkte på, og ikke meg. Det ble et nytt kryssforhør, og jeg måtte gjenta alt fra det forrige møtet. Med renter. Til slutt stoppet hun jeg hadde med meg fra organisasjonen det hele fordi hun skjønte at det ble for mye for meg og fordi det ble gnaging på de samme tingene igjen og igjen. Det er vel neppe noen overraskelse at det ikke kom noe nytt ut av det møtet.

En gang rundt midten av sykemeldingsperioden fikk jeg beskjed om at de hadde ansatt en person som ville overta ansvarsområdet mitt. Det hadde vært greit hvis det hadde vært en vikar, men dette var en fast ansettelse. Med andre ord var jeg degradert, og det helt uten noe forhåndsvarsel eller mulighet til å uttale meg. Det var som å få en kniv vridd rundt i såret.

Det hele endte med at jeg sa opp jobben, med velsignelse fra Nav. Akkurat det er sjeldent. Normalt får en karantene på offentlig støtte hvis man sier opp selv, men det skjedde ikke i dette tilfellet. Faktisk var det Nav som kom med forslaget om at jeg skulle si opp. De foreslo også at jeg skulle studere i ett år, med støtte fra dem. Det hele ble en «blessing in disguise» for meg. Så jeg sluttet i jobben, og ble student igjen.

I etterkant har jeg tenkt mye på det som skjedde. Tenkt på hva jeg kunne gjort annerledes. Det er bare psykopater og narsissister som kun gir andre folk skylda for alt det gale som skjer dem i livet, så jeg gransket meg selv grundig. Men all selvgranskingen, mye av det sammen med psykolog, har ikke gitt meg noen løsning. Jeg tror resultatet ville blitt det samme uansett hva jeg hadde gjort. I det store og hele var ikke problemet meg, men heller ledere som tydeligvis hadde noe imot meg, og som ville ha meg vekk fra arbeidsplassen. Koste hva det koste ville. Jeg er forøvrig ikke den eneste som har opplevd det i den bedriften, noe som var en stor grunn til at Nav ga meg lov til å slutte. Det var tydeligvis noe i veggene der, som saksbehandleren min sa.

Jeg har brukt flere år på å bearbeide traumene fra det jeg opplevde. I dag har jeg det ganske bra.

Så hva er grunnen til at jeg skriver dette? Hevn? Nei, slettes ikke. Hadde jeg vært ute etter hevn hadde jeg skrevet om dette for lenge siden, og med fullt navn på både bedrift og personer. At jeg da hadde risikert å bli saksøkt for ærekrenkelser er jo en annen sak. Grunnen til at jeg skriver dette er for å sette søkelyset på at mobbing skjer i arbeidslivet også. Det er ikke bare skoleelever som hakker på andre, selv om det også er svært alvorlig. Jeg var de første månedene sterk, og prøvde å kjempe imot, men det gikk ikke. Jeg ble brutt ned, og det holdt på å ende skikkelig galt. Jeg hadde planene klare for hvordan jeg skulle ende livet mitt, uten at jeg vil fortelle det her (ja, jeg skjønner at overskriften kan antyde en metode, men det er ment bare som en talemåte). Åpenbart har jeg en rimelig sterk livsvilje.

Jeg skjønner at de andre involverte sikkert har helt andre versjoner av det som skjedde. Det er greit, de får bare ha det. Jeg tviler på at de vil «stå fram» med sine versjoner, siden det vil avsløre hvor dette skjedde og hvem de er. Ingen av dem er på vennelista mi på Facebook lenger heller. Men jeg håper at jeg med min historie kan få folk som blir mobbet på arbeidsplassen til å skjønne at de ikke er alene om opplevelsene, og at det finnes hjelp å få.

Mitt råd er først og fremst at du organiserer deg i fagorganisasjonen for ditt fagfelt, og få hjelp fra dem. De har lokale tillitsvalgte, pluss advokater som kan hjelpe. Dernest kommer Arbeidstilsynet. Problemet er at denne etaten ofte er svært overarbeidet, og at det derfor kan være vanskelig å få noen hjelp derfra. Glem ikke å kontakte legen din hvis det blir så ille at du blir deprimert av det og/eller får angst. Det finnes også flere telefonnummer du kan ringe hvis du får selvmordstanker (se under). For ikke å snakke om legevakten.

Mental Helses hjelpetelefon: 116 123

Arbeidslivstelefonen: 225 66 700

Kirkens SOS: 22 40 00 40

Her er helsenorge.no sin oversikt over hjelpetelefoner.

Men dessverre, vanligvis er løsningen på problemet å slutte i jobben. Det skal mye til for at du blir hørt, og at det vil skje varige forandringer. Det er sinnsvakt urettferdig, men sånn er det dessverre. Da må du ha Nav med på laget hvis du ikke har funnet deg en ny jobb. De vil nok kreve en legeattest på at du blir syk av å jobbe der du er, og det får du av fastlegen. Så kan du bare håpe at Nav er velvillige, for det er de ikke alltid. Dessverre.

Oppdatering 20. oktober 2019: Gjør skjulte lydopptak av møter og andre situasjoner. Samtaler som du selv deltar i er det helt lovlig å gjøre skjulte opptak av, og sånt kan brukes som bevis ved en eventuell rettsak. Før gjerne en logg eller dagbok over hendelser der du beskriver hva som har skjedd, i hvilken sammenheng og når så nøyaktig som mulig.

Har du spørsmål eller kommentarer er det bare å skrive til meg, eller legge igjen noen ord i kommentarfeltet.

Om anonymiseringen i denne posten: Jeg har valgt å ikke fortelle hva slags arbeidsplass dette var, hvilket kjønn sjefen min hadde, eller når det skjedde. Grunnen er at jeg ønsker å anonymisere arbeidsplassen best mulig. Det har ingen betydning for offentligheten å vite hvor dette skjedde etter min mening. Jeg håper at alle spekulasjoner om dette holdes på et minimum.

Posted in jobb, personlig, psykisk and tagged , , .

24 Comments

  1. Hei, jeg har alltid syns du var en flott fyr, i di situasjoner vi hadde kontakt, jeg som politiker og du som journalist. Flott med søkelys på slike vanskelig tema. Har selv opplevd mobbing på arbeidsplassen, før mange år siden, og det kjennes ikke greit ut. Noen mennesker har en personlighet som trenger næring fra sine ofre. Jeg kom meg heldigvis videre, slik som deg, etter en sykemelding .stå på videre Hilsel Lill Mari

    • Tusen takk for hyggelige ord! Ja, det var ikke noe gøy å oppleve akkurat. Selvsagt kunne jeg bli bedre på ting, men jeg ble jo ikke akkurat hverken flinkere eller raskere av behandlingen jeg ble utsatt for, og det var vel heller ikke meningen. Noen ledere burde virkelig ikke være ledere. Men igjen tusen takk for hyggelige ord!

  2. Tusen takk for at du deler dette. Noen nær meg har gått igjennom stort sett akkurat det samme, bare der gikk de rettens vei og fikk fortsatt ikke medhold. Å komme seg fra det traumet har vært en lang og hard vei og gå. Du er modig!

    • Tusen takk! Jeg vurderte knapt å gå rettens vei siden mine kolleger helt soleklart var på arbeidsgivers side. Det hadde vært et garantert tap, så det hadde ingen hensikt. Men hadde verden vært rettferdig, så hadde jeg fått erstatning for dette. Heldigvis forsvant de som sto bak dette fra bedriften i løpet av noen få år etterpå.

  3. Leit å lese hvordan mennesker kan være mot hverandre, og du har beskrevet situasjonen med flotte refleksjoner som er verdt å lese. Takk for at du delte.
    Jeg er nysgjerrig på hva du endte opp med å studere i året fra NAV?
    Og har det gitt deg en ny karriereretning? Er du tilbake i jobb (dersom det betyr noe for deg, da)?
    Noe sier meg at det ikke er første gangen du opplever dette som du selv definerer som mobbing. Ville vært spennende å høre bakgrunnshistorien, og fått hendelsen i et større perspektiv. Ting stikker oss mennesker ofte dypest når vi gjenopplever kniver i gamle sår, for å si det slik…

    • Takk for rosen! Mesteparten av det du spør om kan jeg ikke svare på, i alle fall ikke offentlig, siden det holder med en tur på Facebook-profilen min for å identifisere stedet jeg jobbet på. Det er forøvrig en lang bakgrunnshistorie, om ikke nok til å fylle ei bok, så i alle fall et hefte. Men ja, jeg er tilbake i jobb, og jeg har gjort mye forskjellig siden da dette sto på. Jeg håper også at min historie kan brukes til å hjelpe andre.

  4. Godt at du kom dæ gjænnom det,å fremdeles e her me både konstruktive innlegg å humor. Æ har bestandi satt pris på det du har bidratt me,å nu har vi kjent kværrainner i nån år. Å fleire blir det. 👍👍

  5. Dette var skikkelig drøyt. For en påkjenning dette har vært for deg. Glad du fikk andre muligheter og ønsker deg masse lykke til videre 👍.

    • Takk for at du deler dette. Kjenner meg igjen. Jeg har opplevd det du beskriver, men jeg kom aldri tilbake til arbeidslivet, ble ufør (PTSD). Ingen på arbeidsplassen forsto hvor alvorlig dette var da jeg ikke involverte noen. Var livredd for at jeg ville bli beskyldt for å skape allianser og dermed ødelegge arbeidsmiljøet. Etterat jeg ble ufør, gikk jeg i sak mot arbeidsgiveren, som ba om forlik. På en måte var det greit, men på en annen måte ikke. Jeg fikk aldri renvasket meg. Sjefen min døde to dager etter at saken min ble offentlig og av interesse for media. År idag har arbeidsgiveren lagt lokk på saken da de mener at dette er en personalsak.

  6. Sterk! Tusen takk at du deler dette. Mange stå i samme situasjon , det bare fleste valg å ikke snake om det,,

  7. Dessverre ikke første gang jeg hører denne typen hendelse. Jeg blir skremt av hva folk kan få seg til å gjøre mot andre mennesker…og hvorfor??
    Takk for at du delte!

  8. Takk! Er godt å vite at man ikke er alene. Ble selv mobbet på min arbeidsplass i over 2 år. Det værste er at ingen skjønner alvoret med en slik opplevelse, alle de gangene man følte seg helt alene fordi alle andre lukket øynene. Føler meg ennå alene selvom det har gått noen år. Jeg også slutta i jobben da selvmordtankene kom. Fordi jeg ønsket jo egentlig ikke å ta mitt eget liv. Men at det helvettes jobb livet skulle stoppe! Og når andre bare ser på at noe som dette skjer så gjør det noe med deg. Man begynner og tvile. Kanskje det var jeg som gjorde en dårlig jobb eller var litt krass i tonen den gangen. Man mister rett og slett seg selv, har ennå ikke helt funnet tilbake til meg selv igjen. Kanskje jeg aldri vil.
    Sliter ennå med tillit til andre og tanker med at alle er ute etter å ta meg, eller har skulte agendar. Blir usikker i alle situasjoner uavhengi av jobb i frykten på å møte på enda en psykopat. For det hadde jeg ikke overlevd. Prøver å være positiv og komme meg videre men det tar tid!
    Sorry for en kjempe lang «kommentar» men dette ble god terapi for meg! 😁

    • Hei, og takk for rosen! Går helt fint med en lang kommentar, det kan være med på å vise folk at de ikke er alene. Er du ute i jobb nå da? Håper ting går bedre i alle fall. 🙂

  9. Du har på en relativt saklig og nøktern måte beskrevet et helvete. Å jobbe under en sjef, og ikke for en leder, kan ta livet av deg. Det blir en altoppslukende malstrøm som drar deg ned og suger all livskraft og vilje ut av deg. Du hadde flaks med NAV-saksbehandleren, og en vilje til å stå opp for deg selv! Det går som regel bra tilslutt når du har deg selv, legen og NAV med på laget.
    Det gjorde godtvondt å lese din beskrivelse; det var som å lese et ekko av mine opplevelser…

    • Takk for rosen! Ja jeg skjønner godt at det kan være både godt og vondt å lese sånt. Jeg håper i det minste at dette innlegget kan vise folk at de ikke er alene om å oppleve jævlige ting. Ja, jeg hadde flaks midt oppi alt sammen. Jeg hadde også organisasjonen med på laget, selv om jeg i ettertid mener at de burde ha sendt oppover en advokat for å være med på møtene. Men men, det er ikke mulig å gjøre noe med nå.

  10. Pingback: Hvorfor har Nav blitt et velferdsgestapo som er mer opptatt av å plage folk enn å hjelpe dem? – Jan Roger Olsen

Legg igjen en kommentar til Lene Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *