Jeg var så sinnsvakt sliten at jeg så meg selv utenfra

Har du opplevd å være så sliten at du bare vil legge deg rett ut? Da har du fortsatt lenge igjen til du faktisk er helt tom. Det har jeg selv erfart mange ganger.

I dag var jeg på jobb i 11,5 timer. Skiftet hjul på biler i et helvetes tempo. Det er slitsomt arbeid, og særlig når du har jobbet halve døgnet i flere dager, slik jeg har gjort nå. På et tidspunkt var blodsukkeret så lavt at jeg svaiet. Begynte til og med å synge Åge Aleksandersen-sanger på tull. Man får en helt spesiell form for humor i slike situasjoner. Men jeg har opplevd verre. Mye verre.

Jeg trener Krav Maga, som er et selvforsvarssystem. I likhet med kampsporter som judo, karate og tae-kwondo har det grader, som man får etter å ha bestått en prøve. Det er en ting at man skal kunne det tekniske godt, men man skal også takle det fysiske. Man må takle å bli ekstremt sliten uten å gi opp. Akkurat det kan føre til smått absurde situasjoner.

En gang da jeg graderte meg skulle vi ta sit-ups på slutten av graderinga. Det foregikk i et rimelig høyt tempo, og jeg ble ekstremt andpusten. Da opplevde jeg noe rart. Det var som om jeg så meg selv utenfra, og jeg observerte tilstanden jeg var i. Skikkelig fascinerende. Jeg tror grunnen til at det skjedde var at oksygenet jeg fikk i meg ble styrt mot musklene, og bort fra hjernen slik at jeg opplevde en slags hallusinasjon. Det var en fryktelig rar følelse, men slettes ikke ubehagelig.

Når jeg blir sliten har jeg det med å komme til et slags bunnpunkt der det føles som om all kraft er brukt opp. Så er det et eller annet som skjer, og jeg får nye krefter. Et sted inni meg er det mer å hente.

Mentaltreneren Erik Bertrand Larssen skriver i boka Bli best med mental trening fra 2013 om da han var i Forsvaret, og de skulle ut på øvelse. Instruktøren satte opp en skala fra en til ti for dem, og sa at fire er det du tror du kan gjøre, seks er det din mor tror du får til, mens ti er det vi vet at du klarer (sitert fritt etter hukommelsen). Det er mye i det. Vi klarer veldig mye mer enn vi tror, og det skader ikke å utfordre disse grensene av og til. Hvis du ikke har hjerteproblemer eller lignende, da kan det kanskje være lurt å være forsiktig. Men de fleste friske mennesker har store reserver.

Akkurat det fikk jeg erfare for noen år siden. Det var før jeg hadde begynt med organisert trening, så mosjonen jeg fikk var at jeg syklet litt av og til. Formen var helt ok til hverdagsbruk, men ikke mer. Likevel ble jeg med på min første, og hittil eneste grottetur. Jeg hadde på forhånd fått vite at det ikke var så langt opp til grotta, og jeg ble anbefalt å ta med fotoutstyret mitt, stativ inkludert.

Det ingen hadde fortalt meg var at selv om det ikke var så langt i luftlinje, så var det 250 høydemeter opp til grotta, og det var snø opp til skrittet. Dette var i Nord-Norge i april, så det var fortsatt mye snø igjen. Jeg trodde jeg skulle dø på turen oppover. Jeg slet meg oppover med en puls tett opp mot maks. Bedre ble det ikke av at jeg på et relativt flatt parti falt og landet på enden av venstre langfinger ti minutter ut i turen. Det viste seg senere at jeg hadde brukket et ben inne i hånda, men det gjorde ikke spesielt vondt.

For å gjøre en lang historie kort, så var jeg til slutt så sliten at jeg fikk tårer i øynene. Jeg var ikke trent for den turen, og jeg hang veldig etter de andre. Oppakninga var også alt for stor. Da den sju timer lange turen var over var jeg sikker på at så sliten ville jeg aldri bli igjen, noen gang. Men turen ga meg noe helt spesielt. Den viste hva jeg var i stand til under ekstreme forhold. At den også viste at jeg ikke har så mye nerver i hendene er en tannen ting, for hånda mi var ikke vond før jeg dro igjen døra på bilen. Da ble beinbitene dratt fra hverandre, og smerten kom som bare helvete, men kun mens jeg gjorde det. Jeg hadde altså gått en knallhard tur med brudd i hånda. Det er ganske kult å tenke på sånn i ettertid.

Jeg sier ikke at du skal presse deg til det ytterste alltid. Men husk på at når ting er slitsomt fysisk, så har du et par ekstra gir å gå på. Bare ikke bruk det til å gjøre farlige ting, som å gå på en alt for lang og tung skitur, for eksempel. I slike tilfeller er det bedre å være på den sikre siden, og heller øke lengden litt etter litt. Fjellvettreglene er fornuftige, og må følges.

Men i relativt trygge former, som på et treningssenter kan du presse deg selv mer. Det kan faktisk være veldig givende fordi det gir deg selvtillit og mestringsfølelse. Du burde prøve det en gang.

PS: Jeg har hatt en idé i flere år om å prøve å gå så langt som jeg klarer bare for å se hvor langt det faktisk er. En dag skal jeg gjøre det. Jeg lover.

Posted in helse, opplevelse, trening and tagged , , , , .

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *