Hvorfor har Nav blitt et velferdsgestapo som er mer opptatt av å plage folk enn å hjelpe dem?

Å gå inn på et Nav-kontor kan gi selv den blideste lyst til å skyte seg. Her er mine erfaringer med denne etaten.

Historiene om hvor vanskelig det er å ha noe å gjøre med Nav er mange. Det hele toppet seg med denne ukens avsløringer om at folk har blitt uskyldig dømt for trygdesvindel. Jeg er ikke i den kategorien, men jeg har hatt opplevelser med denne etaten som får meg til å lure på hva de egentlig er til for. Jeg har to eksempler:

1: Jeg var i en periode på arbeidsavklaringspenger (AAP). Mens jeg ennå hadde noen måneder igjen av året jeg var tildelt med denne ytelsen valgte jeg å ta et deltidsstudium på universitetet i Bodø. Det var på 50 prosent, og bortsett fra ei femdagers samling helt i starten var det nettbasert. Ifølge regelverket kan man få lov til å ha dagpenger selv om man er i utdannelse i inntil 50 prosent dersom det kan kombineres med jobb. Finansiering av utdanning skjer gjennom Lånekassen, derfor er det normalt utelukket med dagpenger under utdanning, bortsett fra noen unntak, som dette er. Jeg trodde derfor at jeg hadde mitt på det tørre da jeg søkte om dagpenger etter at AAP-perioden var over.

Men nei. Så enkelt var det ikke. Avslaget kom etter tre ukers behandlingstid. Enten måtte jeg slutte i utdanningen, eller så kunne jeg ikke få noe fra Nav. Også klagen ble avslått.

Det de hang seg opp i var de fem dagene med samling helt i begynnelsen av kurset. At jeg hadde dokumentert at det ikke var obligatorisk oppmøte, og at resten var nettbasert med direkteundervisning kun på kveldene, og mulighet for å se det i opptak, betydde ingenting. Skulle jeg klaget videre måtte jeg ha sendt det til trygderetten. Jeg valgte å ikke gjøre det, og heller låne penger fra slektninger for å klare meg de månedene jeg var uten stønad.

2: Jeg hadde noen år senere en jobb i 30 prosent stilling som jeg ble sagt opp fra. Oppsigelsen kom noen dager ut i desember, og jeg skulle være ferdig i jobben 31. desember. Ifølge Arbeidsmiljøloven har man krav på minimum en måned oppsigelsestid, og man regner kalendermåneder. Altså måtte jeg hatt oppsigelsen senest 30. november dersom jeg skulle vært ferdig 31. desember. Sånn etter loven altså. Men bedriften jeg jobbet i brydde seg ikke så hardt om lover og regler akkurat.

Men da jeg søkte om dagpenger fra 1. januar ble det avslag. Det vil si, jeg fikk det fra 1. februar, men ikke for januar. De henviste nettopp til Arbeidsmiljøloven, som tydelig viste at jeg egentlig skulle jobbet ut januar når jeg fikk oppsigelsen så sent. De mente at jeg skulle gått på jobb i januar som om ingenting hadde hendt, og fortsatt ut måneden. Men hva kan en stakkars lønnsslave gjøre når arbeidsgiver driter i lovene? Jeg kunne saksøkt dem, men hvor skulle jeg fått penger til det fra?

Selvfølgelig ble ikke klagen tatt til følge denne gangen heller, til tross for at jeg ble oppfordret til å klage hos det lokale Nav-kontoret.

I klagen siterte jeg forarbeidene til Arbeidsmiljøloven, der det klart kommer fram at de aktuelle bestemmelsene er til for å beskytte arbeidstakeren. At Nav tydeligvis mente at jeg skulle ha møtt opp og krevd å få jobbe får meg til å lure på om saksbehandleren(e) noen gang har vært ute i det private næringsliv. Jeg skulle likt å se noen av dem gjøre akkurat det.

En kompis av meg har opplevd litt av hvert med Nav, og jeg skal nevne noe av det her.

For tre-fire år siden fikk han en skade i en fot, som gjorde at han ikke har kunnet jobbe med det han gjorde da han fikk skaden. Han har i tillegg slitt med hodepine hele livet, noe som har blitt verre med årene, og nå er mer eller mindre konstant. Samtidig insisterer Nav på at han skal på arbeidsutprøving. Han fikk prøve seg forsiktig først, med to halve dager i uka. Dette var nok til at han ble sengeliggende med sterke smerter etterpå.

Men det var ikke nok med ett forsøk. Å nei da, Nav mente han skulle prøve igjen. Og igjen.

Resultatet ble selvsagt det samme, nemlig at han ble sykere enn noen gang. Jeg vet ikke hvem som sa at definisjonen på en idiot er en som prøver de samme tingene igjen og igjen, og forventer seg forskjellig resultat. Jeg vet ikke engang om det var noen som sa det, eller om det bare er noe jeg har plukket opp et sted. Uansett passer det godt i denne sammenhengen. Hvorfor ikke bare innse at slaget er tapt, i alle fall på mellomlang sikt, og gi ham uføretrygd? Så kan han heller bli bedre, eventuelt få gjort noen operasjoner eller noe, for så å prøve seg i jobb senere? Han vil jo ikke bli ufør, han ønsker faktisk å jobbe.

Samme mann søkte i sommer om foreldrepermisjon mens han nå er på AAP. Men da ble det baluba, for han fikk nemlig AAP litt over i tiden der han skulle få penger i forbindelse med pappapermisjonen, og fikk dermed begge deler i noen få uker. Det var bare det at han skjønte på forhånd at det kom til å bli et overlapp, derfor ba han Nav om å motregne det han fikk i permisjonspenger mot det han hadde fått av AAP, slik at det ble rett. Men så kom det et sint brev om at han måtte betale tilbake arbeidsavklaringspengene han hadde fått for mye av AAP.

Saken fortsetter under bildet.

Dette er en del av et brev som en kompis fikk fra Nav for ei stund siden.

Som du kan se av bildet av brevet over, så innrømmet Nav at de hadde gjort feil, likevel ble det til at de la all skyld på ham. Forstå det den som kan.

Nå har han sendt klage på vedtaket. Behandlingstiden er inntil 32 uker…

Nå skal det sies at jeg har hatt god hjelp av Nav også. Særlig fikk jeg god hjelp da jeg ble mobbet ut av en jobb jeg hadde for noen år siden. Jeg har også samarbeidet godt med dem når det gjelder jobbklubb og diverse. Men det virker som om at Nav-systemet tar som utgangspunkt at alle ønsker å snyte staten for penger, og at det er viktig å tolke regelverket så strengt som over hodet mulig.

Om det er fordi de tror dette vil «inspirere» folk til å gjøre mer for å komme seg ut i jobb kan man bare spekulere på. Men enkelte politikere, som jo er de som legger føringene for hvordan Nav skal drives gjennom vedtak i departementer og Stortinget, ser ut til å tenke slik. Resultatet blir et inhumant velferdsvesen, eller et velferdsgestapo om du vil. Det er Norge neppe tjent med i det lange løp. Nav må aldri glemme hva de er til for, nemlig den vanlige mann og kvinne i gata.

Posted in historie, jobb, meninger, Nav, tanker.

3 Comments

  1. Jeg tror ikke så mange av de som jobber i Nav har opplevd selv å stå uten jobb. De jeg har møtt på har vært friske og ressurssterke mennesker som lett fikk byttet jobb (bl,a. ei som jobbet i en god jobb, hørte fra venner at det kom til å noe ledig i Nav, søkte, ble ansatt, jobbet ut oppsigelsestiden i gamlejobben, og så fikk en drømmejobb i Nav med å gi tips til folk om hvor lekende lett det er å få seg jobb). Overhørte også nylig ei som tydeligvis hadde jobbet i Nav, og som virket ganske sadistisk lykkelig over at «bobleplasten sprakk» hos så mange av dem hun hadde jobbet med (dvs. at hun antydet at klientene var «pakket inn i bobleplast» (det forsto jeg som om de hadde hatt det lett med curling-foreldre og ettergivenhet fra andre så langt i livet) og at hun fikk boblene til å sprekke for dem. Jeg skalv og tenkte at det måtte da være en lykke, hvis hun hadde jobbet i Nav, at hun var over i en annen jobb (forhåpoentligvis ikke en hvor hun får så mye innflytelse over andre folks liv)).

    • Høres jo rimelig sadistisk ut, ja. Jeg tror problemene i stor grad kommer fra toppen, altså de øverste lederne pluss politikerne som setter føringene. Ser jo hva som skjer nå med innstramminger i arbeidsavklaringspenger. Uansett, så synes jeg en del ting vitner om menneskesyn som er helt på trynet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *