Issa (13) er min første samboer, som jeg bor sammen med også etter at jeg ble gift

Issa er min første helt egne katt. Det er et utrolig flott samliv.

For sånn cirka 12,5 år overtok jeg henne fra ei venninne. Hun gikk ikke overens med hennes andre katt, derfor ville hun at jeg skulle overta Issa. Etter å ha tenkt meg om en liten stund gikk jeg med på det.

Den første uka var hard. Ikke for Issa, men for meg. Det føltes så utrolig feil å dra fra henne mens jeg var på jobb, enda hun var inne, og hadde både vann, mat og varme. Av en eller annen grunn bekymret jeg meg veldig for henne. Jeg skjønner ikke helt hvorfor, for jeg var vant med katter siden foreldrene mine har hatt det. Antakeligvis er det noe med det å ha ansvaret for et liv helt selv.

Heldigvis gikk det seg til. Det er jeg veldig glad for, for Issa er ei ekstremt hengiven, kosete og snill lita pusefrøken. Med halen i været kom hun og møtte meg i døra, før hun datt om, og rullet seg på gulvet. Ofte kunne jeg se at hun hadde sovet nettopp. Da var det på tide med våtfôr.

Fortsetter under bildet.

Issa (13) tar livet med ro på sofaryggen hos meg.

Ritualet med våtfôret har forandret seg gjennom årene, så nå får hun det om morgenen. Når hun hører at jeg er i ferd med å stå opp begynner mjauingen. Det kan bare ikke gå fort nok når hun skal ha mat, matvrak som hun er. Når jeg da kommer inn i stua stryker hun seg rundt bena mine så det er vanskelig å gå, samtidig som hun strekker hals. Så snart maten kommer i skåla er hun fornøyd.

Å leve med katt har sine sider. Man får et helt eget forhold til tiss og bæsj. Issa er ikke den som gjør fra seg ute, hun må ha kattedass innendørs. Er man dronning, så er man dronning. Ikke at det gjør noe, jeg vil uansett alltid ha kattetoalett stående siden jeg av og til jobber en del overtid. Da er det bedre at hun og pus nummer to i huset, med navn Ronja (5) slipper å gjøre fra seg på gulvet. De er veldig renslige, så det har aldri vært noe problem. Men jeg skal innrømme at å tømme og rengjøre kattedassen ikke er øverst på min liste over ting jeg liker å gjøre.

Fortsetter under bildet.

Ronja (5) koser seg i en stol hos foreldrene mine.

Så er det det med å ta dem med seg når jeg skal bort. Jeg bruker å besøke foreldrene mine i Vesterålen hver andre-tredje måned, og da må de være med. Det betyr bur, og det er ikke alltid så morsomt. Det blir en del mjauing. Men de kan ikke være løse i bilen, så det må de bare tåle, og det gjør de jo. På mange måter er det nok verre for meg, for mjauinga går gjennom marg og bein. Jeg leste et sted at vi mennesker har ekstremt lett for å høre mjauing og reagere sterkt på det fordi lyden er på omtrent samme frekvens som spedbarnsgråt. Sånt er vi mennesker laget for å høre godt, av åpenbare årsaker, derfor reagerer vi såpass sterkt når ei katte «prater» til oss. Jeg tror det kan være noe i det, for de trenger ikke å lage veldig høy lyd før jeg våkner av det.

Som du skjønner, så er Issa en aldrende pus. Hele 13 år gammel, uten at vi vet nøyaktig hvor gammel. Jeg vet bare at hun ble født på høsten, så jeg tipper det var i september eller oktober. Hun er fortsatt i god form, og fortsatt veldig spretten. For et par år siden ble det oppdaget at hun har for høyt stoffskifte, derfor må hun ha medisin hver morgen og kveld. Det går veldig fint, for tabletten hun får er ikke så veldig stor, pluss at Issa er ikke langsint etter at jeg har gjort noe ubehagelig med henne. Den eneste måten å få tabletten i henne på er å stappe den ned i halse på henne, dessverre. Men hun går fra meg med halen i været, så det kan ikke være så veldig ille. Det samme skjer når hun har vært i bur i seks timer når vi drar nordover.

Issa er sånn cirka verdens største kosekatt, og ekstremt glad i mennesker. Hun ligger gjerne inntil meg i sofaen og sover, og der kan hun ligge lenge. Av og til legger hun seg på brystkassa mi og maler og ser på meg med smale øyne mens jeg stryker på henne, eller klør henne rundt hodet. Det er veldig, veldig trivelig.

Selv om jeg trives med det, så får det meg også til å tenke på dagen hun ikke er her lenger. Det blir utrolig trist den dagen hun må tas med til veterinæren for å få dødssprøyta. Men når den tid kommer skal hun få slippe å lide en vond død, for det fortjener hun ikke. Og hun skal få et verdig siste hvilested. Men inntil den dagen kommer skal jeg passe på henne som best jeg kan. Med ordentlig mat, årlig sjekk og vaksiner, og kos. Mye kos. Det fortjener min første samboer, som alltid har vært der når jeg har trengt en pels å gråte i.

Posted in personlig and tagged , , , , .

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *