Det er faen ikke lett å komme seg opp om morgenen når man er arbeidsløs!

Jeg sliter veldig med å komme meg opp om morgenen for tida. Selv om jeg vet at jeg har mye å gjøre, og selv om det er helt idiotisk å bli liggende.

Klokka ringer. Ni. Ikke noe problem, jeg har allerede vær våken i et kvarter. Jeg setter den på slumring. Fem minutter går. Ny ringing. Enda en gang slumrer jeg den.

Slik holder jeg på til en halvtime har gått. Fuck it, jeg setter klokka til å ringe klokka ti.

Umiddelbart føler jeg meg som en taper. Jeg har faktisk sovet i nesten ni timer, likevel orker jeg ikke å stå opp av senga. Det er noe som holder meg igjen, en slags kraft i mitt eget hode som ikke vil møte den nye dagen. Det føles som verdens største løft å få kroppen min opp av den behagelige varmen i senga, og ut i stua. Ut i den virkelige verden.

Jeg aner ikke om det er en slags depresjon eller noe. Riktig nok sliter jeg med nettopp det, depresjon. Jeg tar til og med medisiner mot det. Det har aldri vært noen hemmelighet, så jeg kan skrive det her. Folk får bare tenke hva faen de vil, jeg bryr meg ikke. Uten medisinene hadde ting vært verre. Mye verre.

Til slutt kommer jeg meg opp. Da har det gått halvannen time siden klokka først ringte. Fint det, men jeg føler meg fortsatt dum. Ikke at det er den verste slumringen i mitt liv. Rekorden er tre timer. Men da var jeg virkelig deprimert, pluss at jeg ikke hadde noe spesielt jeg måtte gjøre den dagen. Det er alltid enklere for meg å komme meg opp når jeg har noe jeg må gjøre. Jobb for eksempel.

Ikke det at jeg er noen morgenfugl da heller. Det går fort en time fra klokka ringer til jeg står opp. Forskjellen er at da er det fordi jeg er trøtt, pluss at jeg kompenserer med å sette klokka på ringing tilsvarende mye tidligere. Det er mer snakk om en uvane heller enn at jeg ikke klarer å komme meg opp. Det er en uvane jeg har hatt helt siden barneskoledagene. Men det er likevel forskjellig, uten at jeg klarer helt å forklare det.

Problemet er vel at jeg ikke er så flink til å «lede meg selv», som det heter. Jeg har det best under rammene av en jobb. Slik ting er nå har jeg mest plikter overfor meg selv, og de pliktene kan det skyves på. Rammene kan bøyes liksom. I en jobb kan du ikke det. Der har du dine plikter, og gjør du dem ikke kan resultatet bli at du får sparken. For meg føles det trygt. Jeg trenger ikke å tenke så mye, det er bare å gjøre det jeg må. Ferdig med det. Når jeg går hjemme og tråkker er det for lett å bli distrahert.

Som nå. Jeg driver på og flytter ut av leiligheten siden jeg må være ute til nyttår. Det er så altfor lett å utsette ting, selv om jeg vet det må gjøres. Ikke at det er helsvart, jeg er ganske sikker på at jeg kommer i mål, det er ikke det. Men det ville gått mye mer smidig hvis jeg ikke hadde utsatt ting.

Nå tror ikke jeg at jeg på noen måte er unik. Jeg er nok heller ganske typisk. Jeg har hørt utallige historier om særlig menn som har falt helt sammen etter at de mistet jobben sin. Ikke nødvendigvis fordi de ble deprimerte av å miste jobben, men heller fordi de var avhengige av faste rammer. Det er nok ganske vanlig å ha det sånn.

Nå er jeg forsinket med dagens oppgaver, som er å rydde og forberede meg til å dra til foreldrene mine med møbler og diverse. Det er bare å hive seg rundt selv om jeg ikke har så veldig lyst. Datoen blinker i det fjerne, så det er bare å stå på. Men jeg kommer nok i mål. Jeg må jo det.

Posted in jobb, personlig, psykisk, tanker and tagged , , , , .

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *