Jeg elsker hjembygda mi, men fy faen det er godt å reise herifra!

Nå er jeg hjemme hos foreldrene mine, i bygda jeg vokste opp. Det er fint, men jeg får også mange minner fra tidligere tider når jeg er her. Alle er ikke like gode.

Jeg vokste opp i bygda Fagernes, omtrent et kvarters kjøring fra Sortland i Vesterålen. Da var det fem hus her, nå er det seks. Forskjellen er at det var folk i husene da jeg var unge, i alle fall før jeg begynte på skolen. Men det var gamle folk, og ikke noen jeg kunne leke med.

Vi var litt gammeldags på den måten at mora mi var hjemmeværende til jeg kom et stykke opp på barneskolen. Jeg husker at vi av og til besøkte de som bodde her. Det er ikke mer enn rundt 400 meter mellom de to ytterste husene, så enten gikk vi, eller så tok hun meg med bak på sykkelen. Det var trivelig, og jeg satt og drakk saft og hørte på at de snakket sammen. I alle husene bortsett fra ett var det gamle damer som bodde alene, det siste var det også en gammel mann. Jeg visste det ikke da, men jeg har senere funnet ut at vi er i slekt med dem som bodde i sistnevnte.

Det var ei fin tid, selv om jeg savnet andre unger å leke med. Jeg hadde en kompis, som vi av og til besøkte, men ellers så var jeg alene. Man blir kreativ av sånt. Jeg snakket med meg selv mens jeg bygde veier i sandkassen. Eller, det var ikke så mye sand der, det var heller jord. Lekebiler hadde jeg etter storebroren min, og spader fant jeg liggende rundt omkring.

Samtidig tenkte jeg på smått og stort. Undret meg over ting som jeg ikke forsto. Jeg husker hvordan jeg begynte å gruble på noe som sto bak på tegneseriealbumene Lucky Luke. Trekker raskere enn sin egen skygge sto det. Så jeg fundert. Det måtte jo bety at han trakk raskere enn lyset. Hvor fort går egentlig lyset?

Dermed var jeg interessert i vitenskap. Hvordan jeg fant ut hva lyshastigheten er husker jeg ikke, men jeg tror ikke det gikk så lang tid før jeg visste det. Det er rart å tenke på det i dag, men i begynnelsen av 80-tallet, da jeg var unge, hadde man jo ikke internett, så jeg måtte lese meg opp på det et annet sted. Jeg tror det var brodern som fortalte meg det.

Det som ikke var like bra med å gå hjemme og tenke var det som etter hvert ble grubling. Det begynte etter at jeg hadde startet på barneskolen. Jeg var nok litt rar, og ikke verdens største sosiale geni siden jeg hadde vært så mye alene, derfor ble jeg mobbet. Eller ertet, som folk kalte det da. Jeg hadde blitt opplært av foreldrene mine til å svare, men jeg var ikke så kjapp i kjeften da, så det var ikke lett. Uansett så følte jeg meg ensom, pluss at jeg grublet på hva jeg skulle gjøre med mobbingen.

Jeg fikk jo hjelp med det problemet, men ensomheten slapp ikke taket. Fagernes er et stykke unna de andre jeg gikk på skole med, så jeg fikk ikke så mye besøk heller. Det er så langt å dra til deg fikk jeg alltid høre. Ja, for det er ikke like langt for meg å dra til deg, liksom. Samtidig har jeg alltid vært veldig glad i klare meg selv, noe som gjorde at jeg ikke syntes det var noe særlig å bli kjørt til folk. Dessverre lærte jeg meg ikke å sykle før jeg var 8-9 år gammel. Jeg vet ikke hvorfor jeg slet med det, men det kan ha hatt med synet mitt å gjøre. Midt i andreklasse ble det oppdaget at jeg så omtrent like godt som ei flaggermus, og jeg fikk briller. Våren etter det lærte jeg meg å sykle.

Men ensomheten har fulgt meg opp gjennom livet, og aldri blir jeg mer minnet på det enn når jeg er her. Særlig nå om vinteren kjenner jeg det godt. Det er så mørkt og folketomt her. I det fjerne ser jeg veilys, og det føles som om at dette er langt unna folk. Ikke at det faktisk er det, det tar jo som sagt bare et kvarter å kjøre til Sortland.

I ungdomstida ønsket jeg å flytte langt vekk. Drømte om store byer, og mange muligheter. Ikke at det var så lett å få til siden jeg var ekstremt hjemmekjær. Jeg var ikke så flink til å takle store forandringer i livet.

Nei, det er ei flott bygd jeg vokste opp i. Stille og rolig, og flott natur. Spesielt om sommeren. Men det er jammen meg godt å reise tilbake til byen igjen!

Posted in barndom, historie, Nordland, personlig, psykisk, Sortland and tagged , .

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *