Først drepte han sin 16 måneder gamle datter. Så tok han sitt eget liv

Dette er historien om en slektning av meg som gjorde det utenkelige, nemlig å drepe sin egen baby.

Finnmark 1992. Det er en lørdag i januar, og på dagen 16 måneder siden hun ble født. Dette blir den siste dagen i livet hennes og den unge farens. En tragisk avslutning på helgebesøket. Likevel er det bare starten på marerittet for de etterlatte.

Mandag går politiet ut med etterlysning av begge to. Han blir funnet død i løpet av dagen, bare noen hundre meter fra bilen sin. Politiet konstaterer at han har begått selvmord. Jenta er derimot ikke å finne.

En desperat leting settes nå igang. Mirakler skjer, det kan jo hende at hun er i live et eller annet sted. Men hvor? Politiet har lite å gå etter annet enn at noen kan ha observert bilen hans, derfor ber de folk på stedet om å komme med tips. En avis trykker bilde av bilen i håp om at det vil få minnene på glid.

Etter som dagene går forsvinner håpet om å finne babyen i live. Torsdag står det å lese at det ikke lenger finnes noe håp om en lykkelig avslutning på dramaet. Men letingen fortsetter for fullt. Elver, vann og sjøen finkjemmes. Frivillige stiller opp, og snart er mellom 100 og 200 personer med på letingen. Hobbydykkere finkjemmer alt som kan befinne seg under vann mens andre leter i fjæra og ellers på land.

Mot slutten av uka etter gir politiet opp letinga. Nå er det bare konkrete tips og våren som kan få dem til å sette igang igjen.

Noen uker senere blir hun minnet i kirka på stedet. Den er nesten helt full, alle vil minnes den lille jenta som hviler på et ukjent sted. Politimesteren snakker på vegne av alle som har vært med på leteaksjonen. – De færreste av oss kjente henne, likevel ble dette aldri bare et oppdrag. Hun ble aldri bare et barn som var savnet. Hun var den lille jenta som ei mor hadde mistet. For alle som deltok ble dette noe personlig, sier han.

Etterpå er det en enkel seremoni på kirkegården. Der er det satt opp et lite trekors med hennes navn på. Ved korset blir det lagt ned blomster til minne om henne.

I begynnelsen av juni tas letinga opp igjen etter at snøen har forsvunnet. Røde Kors og andre frivillige er med, og etter hvert blir også 600 repsoldater med på letingen. Dessverre med nedslående resultat. Jenta er ikke å finne.

I en liten artikkel i to av lokalavisene takker mora for all hjelp de har fått med letingen, både fra frivillige og fra nødetatene. Hun uttrykker likevel et håp om å finne den lille jenta, og ber derfor folk om å komme med flere tips, enten til familien eller til politiet.

Første uka av juli gjøres det et funn. Fire sportsdykkere finner en liten bylt på 11 meters dyp under ei bru. Politiet er nesten 100 prosent sikre på at det er jenta som er funnet, og obduksjonen viser at de har rett. Endelig, etter et halvt år kan mor og de andre pårørende få visshet om hva som har skjedd.

Hun blir begravet ti dager senere. På gravstøtta står bare jentas fornavn, fødselsdato, dødsdato og ordene «Sov søtt». Hun er ikke registrert med farens etternavn, men får i stedet etternavnet som mora tar etter at hun gifter seg høsten samme år.

Så hva skjedde den ulykksalige vinterdagen langt mot nord? Det kan vi bare spekulere i. Avisartiklene jeg har funnet sier ikke noe om det. De sier ikke engang at det er faren som har tatt livet av sin lille baby, men det er helt åpenbart at det er det som har skjedd. Det er fryktelig å tenke på at noen kan ta livet av et lite barn. For ikke å snakke om sitt lille barn.

Jeg sitter med så mange spørsmål som jeg gjerne skulle hatt svar på. Hvorfor gjorde han det? Hadde han noen historie med vold eller psykisk sykdom? Hvordan var det for mor og de andre pårørende å oppleve dette? Hvordan kom de seg videre i livet? Dette er spørsmål jeg aldri vil få svar på, for jeg kommer ikke til å kontakte noen av dem. Jeg vil ikke rippe opp i dette bare for å få tilfredsstilt min egen nysgjerrighet.

Til slutt litt om hvorfor jeg har anonymisert de involverte. Det er neppe noen overraskelse at jeg gjør det for å skåne mora til babyen, pluss de andre pårørende. Dette gjør jeg selv om navnene på dem ble publisert allerede for 28 år siden. Nettopp av hensyn til de pårørende skriver jeg ikke nøyaktig hvordan vi er i slekt heller. Jeg kan bare si at det ikke er så veldig langt uti, selv om jeg aldri har hatt noen kontakt med dem det gjelder. Hvis noen skulle slumpe til å finne ut hvem det er med de opplysningene jeg gir her, så ber jeg dere om å holde det for dere selv.

Posted in psykisk, Samfunn, slekt and tagged , , , , .

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *