Bilen lå i grøfta, mens blodet størknet på autovernet. På bakken lå det en masse kort

Da jeg var rundt ti år gammel opplevde jeg å komme til ei bilulykke ikke lenge etter at den hadde skjedd.

Det skjedde for over 30 år siden, men jeg husker det godt. Det var sommerferie, flott vær, og jeg og en kompis syklet i retning der han bodde. På denne tiden hadde jeg begynt å sykle rundt i sommerferiene til foreldrene mine fikk ferie. På den måten fikk jeg tida til å gå, pluss at jeg møtte venner. De 15 kilometerne mellom hjemme og Sortland ble tråkket mange ganger.

Noen få hundre meter før vi kom fram til min følgesvenns hjem fikk vi se en bil som lå på feil side av autovernet, godt smadret. Så vidt jeg husker lå den på hjulene, med takluka åpen.

Vi undersøkte vraket for å se om det var folk der, men det var det ikke. Vi må ha kommet dit ei god stund etter at ulykka hadde skjedd, for blodet på autovernet var mer svart enn rødt. Det hang igjen noen små klumper der.

Det var ikke vanskelig å skjønne hva som hadde skjedd. Dette var noen få meter fra der autovernet skrådde ned i bakken, så bilen må ha kommet oppå det og gått rundt. Om sjåføren hadde vært uoppmerksom eller om han eller hun hadde hatt et illebefinnende vet jeg ikke, men noe hadde fått vedkommende til å kjøre utfor.

Rundt bilen lå det strødd med glass, pluss noe som fikk fram følelsene hos meg: Svarteperkort. Du har kanskje spilt dette spillet, som går ut på å trekke kort hos motstanderen, finne par, og ikke sitte igjen med Svarteper. Noen år tidligere hadde jeg fått en kortstokk av tanta mi mens hun var på besøk, og vi spilte det en god del under hennes opphold.

Om det var noe som fikk meg til å kjenne på at det var et virkelig menneske som hadde vært i den bilen, så var det de kortene. Ikke blodet, ikke vraket, men kortene. Kanskje minnet de meg om tanta mi. Kanskje minnet de om en slags uskyld, ikke vet jeg.

Da jeg la meg den kvelden gråt jeg. Jeg ante ikke hvordan det hadde gått med den eller de som var i bilen, men uansett så gråt jeg. Puta ble våt mens tårene trillet og jeg gjorde alt jeg kunne for å ikke lage lyd.

Noen dager senere sto det om ulykka i lokalavisa. Det hadde visst gått bra med han som var i bilen, selv om en arm var skadet. Den skulle han ha holdt ut gjennom takluka, og det var den som hadde truffet autovernet og laget blodsporene mens bilen gikk rundt før den la seg til på hjulene. Jeg husker ikke om han mistet armen, men det ville jo neppe være rart hvis det var slik det skjedde.

Så lenge etterpå kan jeg ikke garantere at det var nøyaktig slik ulykken skjedde. Det som skal ha stått i avisa ble jeg bare fortalt, så det er ikke sikkert det er helt rett. Men starten på historia er jeg sikker på. Og da særlig det med Svarteperkortene. Akkurat det festet seg. Grundig.

Det er i det hele tatt rart hvordan enkelte, små, ting kan feste seg.

Posted in barndom, Bil, historie, oppvekst, personlig, Sortland and tagged , , , .

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *