En kollega fikk meg til å eksplodere av sinne. Samtidig ble jeg ti år i hodet

En hendelse på jobben gjorde meg ti år igjen et øyeblikk. Det var en jævlig, men samtidig veldig interessant opplevelse.

For å ta det som skjedde kort: Jeg lot meg provosere av en fyr jeg jobbet med. Jeg burde ha visst bedre, men jeg var ikke helt god i humøret akkurat da, så jeg gikk opp i trynet på ham og det ble munnhuggeri. Ingen vold ble utøvd, og ingenting annet ulovlig skjedde. Det var bare sinnssykt dumt av meg å reagere på den måten.

Men. Jeg tenkte nesten med en gang på hva hendelsen framkalte i meg. Jeg gikk nemlig tilbake i tid. Modenhetsnivået sank som en stein til jeg var tilbake til før tenårene. Jeg følte meg forulempet, maktesløs og en smule redd. Samtidig var jeg sint. Enormt sint. Han hadde tråkket på meg, slik folk tråkket på meg gjennom mange år med mobbing.

Ja, jeg har overlevd mobbing. Det foregikk på barneskolen, ungdomsskolen, videregående og i arbeidslivet. Ikke hele tiden, og ikke alltid like kraftig, men jeg har opplevd det gjennom mange år. Det gjør meg ikke til noe unikt, men det gjør at jeg har noen demoner som av og til blir vekket til live. Som denne gangen.

Han var ute etter å fornærme meg, det sa han til og med. Ifølge ham hadde jeg vært frekk med ham tidligere. Og det hadde jeg nok vært, i alle fall i hans hode.

Der og da følte jeg det som at jeg var tilbake i gangene på ungdomsskolen, der folk sa stygge ting til meg. Forskjellen er at jeg ikke var redd på samme måte som den gangen. Da visste jeg at jeg ikke kunne gå mot noen og spørre «hva faen var det du sa». Den gang visste jeg at jeg var forsvarsløs dersom noen truet med eller utøvde vold. Så jeg måtte ta imot, uten å kunne ta igjen. Det er vanskelig å beskrive hvor ydmykende den følelsen er.

Ydmykelsen er det som har satt sterkest spor etter mobbingen. Det har ført til drømmer om natten der jeg er tilbake i helvetet. Jeg har aldri drømt om ting som virkelig har skjedd, det har i stedet vært ting som kunne ha skjedd. Resultatet ble det samme, nemlig at jeg våknet opp med en klump i halsen og tårer i øyekroken.

For seks år siden (jeg tror det var det) begynte jeg å trene selvforsvar. Det gjorde noe med meg. Jeg er ikke lenger like redd for folk, og jeg tar igjen hvis noen sier noe stygt. Ikke med vold, det kan jeg garantere, men med ord. Jeg er ikke lenger redd for å bli slått ned. Ikke at jeg tror jeg kan «ta» alle, langt ifra. Det er mer at nå vet jeg at jeg i det minste kan yte motstand hvis noen slår, og jeg vet at jeg tåler et slag eller to hvis det skulle bli nødvendig. Jeg vil aldri slå først, men jeg skal gjøre mitt beste for å slå sist hvis noen angriper meg.

Med selvforsvarstreningen forandret drømmene seg. Jeg drømmer fortsatt om ting som kunne ha skjedd, men nå tar jeg igjen i drømmene. Jeg kaller en hestkuk for en hestkuk, for å si det sånn, og jeg tillater meg selv å bli sint.

Det er rart hvordan sinnet kan boble i en. Jeg hadde kjempelyst til å slå ned denne idioten på jobben. Takk og lov for at jeg ikke gjorde det! Men det er hverken galt eller ulovlig å ha lyst, heldigvis. Det var som om at alle fornærmelsen fra barndommen og ungdomstida kom fram i pannebrasken, og tok meg med tilbake. Det var helt spesielt, men ikke overraskende sett nå i ettertid.

På en måte er jeg skuffet over at jeg lot meg provosere. Samtidig må jeg innse at jeg bare er et menneske. Vi har alle et punkt hvor vi enten eksploderer eller bryter sammen, og det punktet nådde jeg denne gangen. Han utløste noen triggere hos meg, som tok meg tilbake i tid. Jeg kunne fort ha begynt å gråte i stedet. Det hadde jeg iallfall lyst til etterpå.

Samtidig er det godt å føle at jeg har stått opp for meg selv. Jeg må innrømme det.

Jeg er bare glad for at jeg ikke gikk lenger, uten at jeg er spesielt overrasket. Jeg har tidligere vist at jeg ikke er en som slår først. Men å få sparken for å ha slått ned noen er veldig dumt, og det samme er det å utøve vold som ikke er i nødverge.

I dagevis gikk tankene om hva jeg burde ha sagt under munnhuggeriet. Selv om hodet jobber i en vanvittig fart mens hendelser som dette pågår, så får jeg liksom aldri sagt de perfekte ordene. Ordene som ville satt den andre så ut at jeg hadde vunnet krangelen.

Hvorfor sa jeg ikke det eller det? Hvorfor gjorde jeg ikke det? Jeg burde så absolutt ha sagt det. Slik kverner tankene. Det er selvfølgelig så meningsløst som det går an, for det forandrer ikke en dritt. Pluss, sannsynligheten for at det ville ha stoppet kjeften på ham er jo, la oss være ærlige, mikroskopiske. Men hjernen er ikke alltid like rasjonell, for å si det mildt.

Etterpå følte jeg meg tom i hodet, og sliten etter ei uke med jobb. Men heldigvis var jeg igjen 42 år i hodet.

TIL SLUTT: Jeg vet det kan være kontroversielt med beskrivelser av tanker om vold, derfor skriver jeg følgende tekst. Dere får unnskylde at jeg repeterer meg selv, men dette kan ikke understrekes sterkt nok: Jeg trener IKKE selvforsvar for å kunne være drittsekk mot folk. Å bruke vold, eller trusler om vold for å kontrollere andre er så forkastelig som det går an, og det er ikke det som er min motivasjon. Jeg driver med det for å kunne gjøre noe dersom jeg eller noen andre blir angrepet, slik det er beskrevet i norske lover om nødverge (pluss at det er den beste formen for trening jeg noen gang har vært borti). Jeg forholder meg til den loven, og det gjør jeg fordi jeg er 100 prosent enig i det som står der og i lovens intensjon. Jeg er slettes ingen voldelig person, noe jeg håper jeg har bevist gjennom to og et halvt års jobb som ordensvakt på utesteder. Jeg har i løpet av den tiden aldri slått noen, og jeg har et ekstremt godt forhold til politiet. Det er imidlertid et par-tre år siden jeg ga meg i den jobben, og det var ikke i en slik jobb denne hendelsen som her beskrives skjedde. Utover det kommer jeg ikke til å si noe mer om hendelsen.

Posted in barndom, Bodø, jobb, meninger, opplevelse, oppvekst, personlig, psykisk and tagged , .

One Comment

  1. Noen lærte meg en gang…. For hvert minutt du er i en krangel, reduseres din mentale alder med 5 år. Så etter en 8 minutters krangel, som 50-åring, krangler man på et nivå som en 10 åring. 9 minutters krangel? Som en 5 åring. Sprøtt ikke sant? Og sant…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *