Hvem døde i den over 100 år gamle gruva? Video og bilder!

200 meter inne i fjellet er det risset inn et kors på veggen. Betyr det at noen har dødd der inne? Det er noe av det jeg ønsker å finne ut og skrive bok om. Til det trenger jeg hjelp!

Video og bilder nederst!

Fem kilometers gange fra hovedveien inn til Bodø ligger inngangen til ei gammel kobbergruve. Med mitt ekstremt andpustne tempo tar det to timer å gå dit. Det har ikke vært aktivitet der siden i 1916, så det er lenge siden stillheten igjen la seg over Hopsfjellet. Det er ikke farlig å gå inn der, men man må respektere gjerdet som er innerst, for ellers vil man havne i en vannfylt synk som går bortimot 30 meter ned i berget.

Les også: Jan Roger fant kors og streker innrisset i gruveveggen: – Har noen omkommet her, eller skyldes strekene noe annet? (Plussak i Avisa Nordland)

Jeg har visst om gruva i minst seks år. Det fascinerer meg hvordan de som jobbet der må ha hatt det. Å kalle det tungt slit er å si ting pent. De hadde ikke trykkluftdrevne bor slik man har i dag. I stedet sto en mann og roterte på ei jernstang mens to andre slo med slegge på den. Prøv det du gjennom tolv timers arbeidsdager minus matpauser! Når belysningen enten var petroleumslamper eller karbidlykter som brant og oste en heller lite helsebringende gass, så gjorde ikke det forholdene bedre.

Hjelmer var det heller ikke snakk om på denne tida. I det hele tatt var sikkerheten temmelig dårlig sett fra dagens ståsted. Gruvegangene kunne også være temmelig bratte. Den øvre delen av Hopengruva skrår med mellom 15 og 70 grader, så det var rimelig bratt. Men slik måtte det bli. Man måtte følge malmåra, og den går jo dit naturen vil.

Jeg ønsker altså å lage ei bok dette gruveeventyret. Men til det trenger jeg hjelp. Det er en ting å formidle de rene fakta. Å finne ut det er ikke så veldig vanskelig. Men jeg tror ikke så mange andre enn spesielt interesserte ønsker å lese om det. Da er det mye mer spennende hvordan det var å jobbe der. Det er også det jeg tror folk kan tenke seg å lese om, derfor er disse historiene nødvendige for å lykkes med dette prosjektet.

Men hvordan får man tak i personlige historier om et gruveprosjekt som skjedde for mellom 124 og 104 år siden? Det er det som er den store utfordringa. De som jobbet der døde jo for mange tiår siden, så noen direkte intervjuer får jeg ikke gjort. Men kanskje har de fortalt sine historier til barn og/eller barnebarn. Kanskje har de skrevet dagbok eller memoarer, som nå ligger og støver ned på en eller annen kistebunn. Eller kanskje det finnes avisartikler som jeg ikke har funnet.

Mulighetene er mange. Men det vil kreves flaks for å få tak i sånt. Det er disse historiene som prosjektet står og faller med. Uten personlige historier blir det ingen bok, så enkelt er det.

Jeg vet jeg har oddsene imot meg. Hvis jeg skal tippe, så er det vel ti til 20 prosents sjanse for å lykkes. Men jeg vil likevel prøve, for jeg synes historia om det som foregikk oppe i Hopsfjellet fortjener å bli fortalt. Og uansett så vil det gi meg erfaringer som jeg kan bruke til senere prosjekter. Dermed blir reisen selve målet, selv om jeg selvsagt har et sterkt ønske om å få ting ut mellom to permer. Selv om det blir vanskelig, så tror jeg det er mulig å komme i mål. Hadde jeg ikke trodd det hadde jeg aldri startet med det.

Jeg har holdt på nå i snart to måneder med innsamling av stoff. Det begynte med leting i kirkebøker etter forulykkede, før jeg satte meg til å søke i avisarkivet til Nasjonalbiblioteket. Så har jeg kontaktet folk som kanskje kunne ha peiling på dette temaet. Jeg har også vært oppe ved gruva en tur, og jeg har snakket med folk som jeg møtte på turen. Alle som en har tatt imot meg med åpne armer. Om de ikke selv hadde noe å bidra med direkte, så har de sendt meg til andre som kunne ha det, og det setter jeg enormt stor pris på.

Fakta er at det er lenge siden jeg har hatt det så morsomt som det jeg har med dette prosjektet. Til tider har jeg sittet til lenge etter at jeg burde lagt meg fordi jeg har blitt så oppslukt. Jeg håper virkelig at det kan komme noe konkret ut av dette, for det fortjener de som en gang var med i gruvene, pluss alle de som har hjulpet meg. For ikke å snakke om alle de som kommer til å hjelpe meg.

Dermed blir oppfordringa mi til deg som leser dette om å tipse meg hvis du vet noe. Kanskje du kjenner noen som kanskje vet noe? Jeg kan kontaktes på telefon (som du finner nummeret til ved å søke på Jan Roger Olsen i telefonkatalogen. Jeg bor for tida på Tverlandet), Facebook (som det er link til nedenfor her) eller på mail jrolsenx77(krøllalfa)gmail.com . Bytt ut (krøllalfa) med @.

Fotnote: Selv om jeg kaller dette for Hopsgruvene, så var det ikke gruvedrift bare i Hopenfjellet. Også i Storfjell, Brattfjell og ved Tussvatnet er det drevet prøvedrift i denne perioden. Det var imidlertid i Øvergruva og Nergruva (som egentlig er den samme gruva, bare med to forskjellige innganger) som hoveddelen av malmen ble tatt ut.

Gruvegangen i Nergruva. Det er 10-15 centimeter med vann på gulvet. Bildene fra inne i gruva ble tatt i 2015. Alle foto tatt av Jan Roger Olsen

Innerst sår det en gammel motor av merket Bjørn. Bak den kan korset som er risset inn i veggen skimtes.

Bak gjerdet er den vannfylte synken der man tok ut malmen i årene før gruvedrifta var endelig slutt. Man bør ikke gå forbi gjerdet.

Inngangen til Øvergruva oppe på Hopsfjellet. Det er livsfarlig å bevege seg i nærheten av denne gruveinngangen. og gjerdet må respekteres.

Posted in Bodø, historie, Nordland, Norge and tagged , , , , .

5 Comments

    • Tusen takk! Hvis du vil gå opp dit, så er det bare å følge Malmveien fra Kvalvåg og oppover. Det står små skilt langs veien som forteller historien i grove trekk. Husk at du må ta til høyre ved Tindvatnet, og følge stien bortover der for å komme til Nergruva. Men det står ei tavle oppe ved Tindvatnet som forteller deg det du trenger å vite. Øvergruva kommer du til ved å følge Malmveien videre til venstre for Tindvatnet. 🙂

      • Takk for tips, men tror nok turen blir for slitsom for meg, siden jeg har ME (skriver om det i bloggen min). Derfor er det veldig fint å “følge” deg på turen gjennom bilder og info. 🙂 🙂

  1. hei dette er bra ta kontakt med naturhistorisk museum på tøyen i oslo det het før geologisk museum ,de vet mye om all gruvedrift ,eller bergverksmestern i fylket .kan korset ha vert en form for alter der de tente et lys og ba for en fin og trygg arbeidsdag det vet finnes flere steder ,saltgruvene i polen har jo en uthugd katedral i saltgruvene ,lykke til med et spennede proskjekt .torgeir. t garmo har skrevet norsk steinbok bla annet han er en reser på dette har ikke bodø egen geologiforening de pleier og ha oplysninger om gruvedriften lokalt ha en fin dag

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *