Kvinnelige psykopater er farlig gode i senga. Mannlige er bare farlige

Jeg er en magnet på psykopater. Her er mine erfaringer med dem, pluss hvordan du kan stå imot.

Men først: Jeg er ikke psykolog, og ingen av de jeg kaller psykopater har fått noen diagnose så vidt jeg vet. Dette er kun mine vurderinger basert på hva jeg har lest om psykopater.

Da jeg vokste opp hadde jeg en venn som løy hele tida. Virkelig hele tida. Det var ikke måte på hva han eide og hva han hadde vært med på. Som den enfoldige gutten fra landsbygda jeg var forsto jeg svært lite av dette. Jeg mener, jeg skjønte at han løy, jeg forsto bare ikke hvorfor. Oppførselen hans varierte også. Ene dagen var han så hyggelig med meg, andre dagen var det regelrett mobbing. Hvis noen stoppet ham ble han skikkelig forbannet. Det virket som at han mente at han hadde rett til å plage andre mennesker.

Les også: Slik er psykopaten (fra Store medisinske leksikon)

Det var ikke før jeg hadde vært voksen i en god del år at jeg skjønte hva denne personen var. Å være en notorisk løgner, kun tenke på seg selv og sin egen status, pluss å plage andre er alle egenskaper som psykopater har i rikt monn. Han var også svært sjarmerende, og gikk derfor fra den ene kjæresten til den andre. Også det er typisk for psykopater.

Jeg har også møtt damer som jeg anser for å være psykopater. To av dem hadde jeg korte forhold med, og de hadde mange likhetstrekk. For det første var de helt råe i senga. Det fantes ingen hemninger der i gården. At det var slik er ikke så veldig merkelig siden psykopater mangler alt som måtte lukte av skam. Mange av dem er promiskuøse, og går fra den ene partneren til den andre. Dette er selvsagt likt for begge kjønn, men jeg har jo kun erfaring med kvinner på denne måten, derfor trekker jeg dette fram i denne sammenhengen.

Les også: 20 spørsmål for å finne ut om du eller noen andre er en psykopat (engelsk)

Når man snakker om skamvett. Hun ene er eneste dama jeg har vært på middag hos hvor jeg har vært nødt til å lage middagen. Nei, jeg tuller ikke. Jeg ble satt i matlaginga enda hun hadde invitert meg på middag hjemme hos seg. På det tidspunktet skjønte jeg hva slags person jeg hadde å gjøre med, så jeg fant meg i det med et smil. Men spesielt var det, jeg må innrømme det.

Jeg var «sammen» med henne i rundt tre uker, før hun slo opp via tekstmelding mens jeg var på vei hjem fra henne. Etter noen uker fant vi ut at vi kunne være elskere, og jeg skulle komme på besøk. Men slik gikk det ikke. Jeg liker å ta bilder, derfor har jeg alltid med meg sekken med kameraet mitt i bilen. Men siden jeg hadde stasjonsvogn, og det ville ligge veldig synlig i bilen, turte jeg ikke å la det ligge i bilen over natta. Midt under kjøreturen på vei til henne fant hun ut at nei, noe kamera skulle ikke inn i hennes hus. Jeg aner ikke hvorfor. Kanskje var hun redd for at jeg skulle ta bilder av henne i smug, ikke vet jeg. Det hadde i alle fall ikke vært et problem de gangene jeg hadde besøkt henne tidligere, så jeg ble ganske sur, og bestemte meg for å snu.

Det taklet hun dårlig. Plutselig var det helt greit med et kamera i huset, og det var ikke måte på. Men da hadde jeg bestemt meg for at jeg ikke gadd mer tull, så jeg lot meg ikke rikke. Utover kvelden maste og maste hun om at jeg måtte komme. Det ble nesten litt plagsomt, men jeg sto på mitt.

For å gjøre en lang historie kort, så gjenopptok vi vårt utvidede vennskap etter hvert. Vi møttes noen ganger før det ble helt stille fra henne. I dag vil det nok bli kalt ghosting. Ikke svarte hun på messenger, og ikke tok hun telefonen hvis jeg ringte. Jeg gjorde ikke så mange forsøk på å oppnå kontakt, og tok det hele med et skuldertrekk. Som sagt, så hadde jeg skjønt for lenge siden at jeg hadde å gjøre med et menneske som ikke brydde seg om andre enn seg selv, så jeg ga faen. Synd med at det ikke ble noe mer dynepolka, men flott med det som hadde vært.

Jeg har tenkt mye på hva som egentlig skjedde. Hadde hun virkelig gått til sengs med meg en rekke ganger bare for å få gleden av å avvise meg? Jeg tror svaret er ja. Dette var ikke et menneske som var vant til å bli dumpet, der i gården var det hun som gikk og ikke motsatt.

Hun viste såpass mange psykopatiske trekk at jeg ikke er i tvil. Hun var selvsentrert, ekstremt flink til å manipulere og veldig sjarmerende når hun ville være det. Noen særlig empati for andre hadde hun heller ikke. Typisk psykopat. Det eneste som var skremmende var at hun jobbet på Nav…

Når vi snakker om jobb, så har jeg hatt en sjef som jeg mistenker var psykopat. Han var ikke spesielt dyktig i jobben sin, og han var alltid for sent ute med ting. Men hans feil? Nei aldri! Det var alltid andre som hadde skylda. Heller ikke det er uvanlig blant psykopater. En slik person vil gjøre minst mulig på jobben. Slik var det virkelig i dette tilfellet.

En gang skulle vi ha en medarbeidersamtale. Han startet samtalen med å si at han hadde skrevet opp en liste med mine positive og negative trekk, og at sistnevnte var klart lengst. Det var jo virkelig en hyggelig beskjed å få, men jeg holdt maska til nedrakkingen begynte. Alt var visst galt. Ikke gjorde jeg nok, jeg kledde meg ikke riktig, og det var ikke måte på. Alt sammen var ting jeg ikke hadde hørt noe om i løpet av det foregående halvåret jeg hadde jobbet der, så jeg var en smule overrasket. Han sa at han vurderte å gi meg sparken. Jeg skulle få beskjed i løpet av ei uke.

Da jeg gikk ut fra møtet hadde jeg mest lyst til å hoppe foran et tog. Jeg var fortvilet og lei meg, som du kanskje kan forstå. Jeg gikk for meg selv, og tok noen telefoner til folk for å spørre om råd, pluss at jeg sjekket hva Arbeidsmiljøloven sa om slike ting.

De neste dagen gikk jeg fra fortvilelse til sinne. Jeg håpet til slutt at han ville gi meg sparken, for jeg hadde ikke lenger lyst til å jobbe der. Så kom dagen da jeg skulle få «dommen». Han tok meg med inn på kontoret, og med et smil sa han at han hadde bestemt seg for å «beholde meg». Jeg vet ikke om han trodde jeg skulle takke ham og gi ham en klem eller noe, men jeg reagerte med å bli rasende. Jeg sa rett ut at hvis jeg skulle bli, så måtte det skje forandringer der. Så gikk jeg og skrev ut et ark fra Arbeidsmiljøloven, og klasket det i pulten hans, før jeg gikk igjen.

Merkelig nok fikk det ingen konsekvenser. Han hadde neppe ventet en slik reaksjon. Men noe bedre ble ikke forholdene på jobben. Heldigvis sluttet han bare noen måneder senere.

Jeg er som sagt en magnet på psykopater, det føles i alle fall slik. Jeg har tenkt mye på hvorfor, og jeg tror jeg har svaret. For det første, så er jeg verdens dårligste skuespiller. Jeg har ingen kontroll over hvordan jeg fremstår følelsesmessig. Følelsenes ligger liksom utenpå kroppen. I tillegg har jeg veldig mye følelser også. Jeg kan lett bli lei meg, og jeg kan lett bli sint (men aldri voldelig). Sånt er for psykopater det som melk og brød er for oss andre. De får næring av å se at de kan manipulere andre mennesker. I tillegg kan jeg nok virke usikker til tider, og det hjelper heller ikke. Dermed blir jeg et lett bytte.

Så hva kan man gjøre for å takle psykopater? Vel, hvis du er kjæreste (eller enda verre, gift) med en, så er rådet klart: Løp! Kom deg til helvete unna! Du kan ikke forandre dem, og de vil ødelegge deg sakte men sikkert. Du vil trenge mange år med terapi på å bli deg selv igjen, og jeg kan garantere at det ikke er verdt det.

På jobben er rådet å bytte jobb, i alle fall hvis du blir stående alene mot psykopaten. Da har du ingen sjanse til å vinne, og du vil ende opp som et psykisk vrak hvis du ikke kommer deg unna.

Men det er et par-tre ting du kan gjøre, og som jeg har opplevd fungerer. For det første må du unngå å vise for mye følelser. Som nevnt over, så vil han (eller hun) bruke det for alt det er verdt. Ikke reager på fornærmelser, ikke vis redsel hvis de truer deg. Det neste er å gjøre ting helt klart for vedkommende hvordan du vil ha ting. Igjen, ikke reager på trusler og utbrudd. Bare gjenta det du har sagt igjen og igjen, og prøv å vise minst mulig følelser.

Så har du den tredje teknikken, nemlig å snu fokuset tilbake til psykopaten. Hvis de sier noe, så svar med et spørsmål til vedkommende. Spør gjerne hvorfor de sier det, eller spør om det. Det psykopaten vil er å få fokus på hvilken idiot du er, så de forventer sjelden å få noe i retur.

Dette er noen av mine opplevelser med psykopater. Dette ble et veldig langt innlegg, men jeg kunne godt skrevet mye lenger, for det er nok å ta av. Så mange som en av hundre er å regne som psykopater, derfor vil alle komme borti en før eller siden. Det gjelder bare å gjenkjenne symptomene, og ta passende forholdsregler. Men lett er det ikke. Ikke i det hele tatt.

Om hovedbildet: Ted Bundy, som ble henrettet i Florida, USA i 1989 for drapet på tre kvinner. Jeg vil understreke at ingen av de jeg omtaler her er mordere, og at bildet kun brukes som en illustrasjon.

Posted in helse, jobb, meninger, oppvekst, psykisk, Samfunn and tagged , , , , .

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *