Det verste jeg har opplevd kan faktisk ha reddet livet mitt

I mai klødde jeg så jævlig at jeg hadde planer om å skade meg selv. Men plagene kan ha reddet meg fra kreftdøden.

Jeg skal ta historia fra begynnelsen. Den er litt lang, men vær tålmodig. Du vil skjønne hvorfor jeg skriver så langt til slutt.

I begynnelsen av januar ble jeg syk en kveld. Jeg frøs og skalv, var slapp, og følte meg skikkelig dårlig. Selv ikke alle klærne på under dyna var nok til at jeg fikk varmen i meg. Selvfølgelig tenkte jeg det som alle sikkert hadde tenkt de siste 15 månedene: Korona.

Les om opplevelsene mine i Avisa Nordland (krever abonnement).

Les også: Jeg blir mer og mer nervøs for operasjonen

Så jeg bestilte en test, og fikk tatt den et døgn senere. Men da var jeg ikke syk lenger. Ut på morgenen kviknet jeg til igjen, merkelig nok. Jeg tenkte at dette nok bare hadde vært et virus som «hilset på litt», for så å forsvinne. Likevel tok jeg koronatesten siden den allerede var bestilt. Overraskelsen var ikke særlig stor da den viste seg å være negativ.

Det gikk et par uker før det samme skjedde igjen. Nok en gang ble jeg frisk etter cirka et halvt døgn. Før det igjen skjedde noen uker senere, pluss noen ganger til. Da bestemte jeg meg for at det var på tide å få ting undersøkt, så jeg bestilte derfor en legetime. Halvannen uke senere møtte jeg opp og forklarte problemet til fastlegen min. Hun sendte meg rett på laboratoriet for å ta blodprøver, blant annet leverprøver.

To dager gikk, og svaret på blodprøvene forelå. Det viste seg at leverprøvene var gjennom taket. En av verdiene var åtte ganger det som var maks for et friskt menneske, en annen 4,5 ganger og den tredje cirka 60 prosent over maks.

Igjen, til da hadde jeg ingen andre symptomer enn sykdomsfølelsen, som forsvant etter kort tid. Men så, kvelden og natta før jeg skulle begynne å jobbe igjen fikk jeg en liten forsmak på det som skulle komme. Jeg begynte å klø over hele kroppen. Det varte i bortimot fire timer før det ga seg, og jeg fikk sove noen timer.

Jeg tenkte at det sikkert var en stressreaksjon. Sånt har jeg opplevd før, og det har aldri vært noe galt, så jeg gjorde ikke noe med det.

I to uker hadde jeg rett. Ei helg i slutten av april begynte kløinga, og denne gangen stoppet det ikke. Det ble sakte verre. Da mandagen kom leverte jeg egenmelding og ble hjemme. Jeg hadde klødd gjennom hele natta, fått kanskje et par timer med søvn, og det fortsatte utover morgenen.

Natta etter var på samme viset, bare verre, og jeg måtte igjen bruke egenmelding. Da hadde jeg klødd i fire dager, så jeg skrev til legen og ba om å bli sykemeldt. Det ble jeg samme dag, i første omgang for 15 dager. Takk og lov.

Noen dager senere ble leveren og galleblæra undersøkt med ultralyd. Da fikk vi bekreftet mistanken om hvorfor jeg klødde. Det viste seg at jeg hadde gallestein.

Jeg skal forklare kort: Leveren produserer galle, som er med på å hjelpe til med fordøyelsen. I denne væsken finnes det et fargestoff som heter bilirubin, som er det som gjør urinen gul og avføringen brun. Hvis man får gallestein kan utskillelsen av galle bli redusert eller helt stoppet, og da vil fargestoffet i stedet gå i blodet. Du blir først gul i det hvite på øynene, og deretter blir huden gul i større eller mindre grad. Dette er kjent som gulsott.

Så langt alt greit. Det er ikke farlig, det ser bare ikke helt bra ut. Problemet er bare at bilirubin over en viss konsentrasjon kan være irriterende for kroppen. Du klør, og det blir verre jo mer du har av det i blodet. Men, og det er det som er det virkelige problemet her: Kløen kommer ikke fra huden, men fra inni musklene eller bein eller hva som helst, og det finnes ingen medisiner som stopper det. Men du klarer ikke å la vær å klø, og det blir gjerne verre når du er trøtt og sliten. I alle fall opplevde jeg det slik. Man blir også slapp, og matlysta forsvinner. I løpet av tre til fire uker gikk jeg ned 11 kilo.

Jeg klødde bare verre og verre. Helgene var verst, for legevakta kunne ikke gjøre noe, og jeg måtte vente på å få tatt en MR før sykehuset fikk gjort noe mer. Jeg forbannet alle fridagene i april og mai opp og ned. Dette var helt klart det verste av fysiske plager jeg noen gang har opplevd. Og jeg bruker ikke å strø om meg med slike påstander, det kan jeg love. Jeg mente det da, og jeg mener det nå.

Saken er den at jeg ikke følte meg tatt på alvor heller. Det er nå du må unnskylde, for jeg er nødt til å bruke en del stygge ord for å få beskrevet hvordan jeg hadde det i denne tida.

Jeg fikk en time til MR, men ikke før om tre satans uker!!! Jeg kunne faen ikke vente i tre uker på en helvetes MR. Ultralydundersøkelsen fikk jeg dagen etter at jeg ringte, så selv om MR er noe veldig mye mer avansert kunne jeg faen ikke skjønne at det skulle trenge så jævlig lang tid. Ei uke, greit, men ikke tre!!! Hvorfor i svarte faen kunne de ikke ta meg alvorlig? Så de ikke at jeg led?

Jeg ble desperat.

Hva i svarte kunne jeg gjøre for å bli tatt på alvor? Jo, jeg måtte skade meg selv. Da måtte de på sykehuset gjøre noe. Akkurat hva jeg begynte å planlegge holder jeg for meg selv. Jeg vil ikke gi folk noen ideer. Men jeg hadde ikke noe ønske om å ta livet av meg, jeg ville bare ha hjelp. Det måtte være blodig, men ikke dødelig, og det måtte skje et sted der helsepersonell garantert ville se spetakkelet.

Heldigvis slapp jeg å gjøre noe, men jeg innrømmer at tanken var faen så deilig der jeg satt og klødde og fikk flere og flere sår på kroppen som følge av all kløinga. For jeg klødde meg selv, og jeg gjorde det grundig. Begge hender, godt press og lange negler. Særlig leggene, under fotsålene og inni hendene klødde det.

Heldigvis forsto legen min meg. Etter å ha lidd meg gjennom enda ei helvetes langhelg, kom jeg til henne med desperasjon i blikket. Hun så på meg, og ga beskjed om at hun skulle ta noen telefoner. Jeg kunne bare dra hjem, så skulle jeg få beskjed.

Dette var vel rundt titida på morgenen. Klokka to ringte hun og ga beskjed om at jeg kunne dra på sykehuset. Jeg skulle få tatt MR, og det skulle skje tidligere enn det som var satt opp.

Så jeg dro til sykehuset, og ble lagt inn i noen dager. Jeg hadde før det prøvd en masse ulike medisiner for å stoppe kløen nok til at jeg kunne få sove, uten at det hadde funket. Der fikk jeg i det minste noe som gjorde det mulig for meg å sove.

Men noen MR ble det det ikke denne gangen heller. Etter tre dager ble jeg sendt hjem.

Igjen var jeg desperat. Jeg ringte rundt, og fikk bare beskjed om at jeg måtte vente på den oppsatte timen til MR. Det var nå i overkant av to uker til, og nei, ikke faen.

Jeg skrev til legen min og fortalte hva som var ståa, før jeg dagen etter ringte til sykehuset og krevde et svar. Jeg ble sendt fra den ene til den andre, uten at noe svar kom. Så fikk jeg telefon fra det jeg tror var radiologisk avdeling, altså der de tar røntgenundersøkelser, ultralyd og MR. Jeg fikk en time til MR rett over helgen. Endelig skjedde det noe!!! Jeg hadde visstnok satt halve sykehuset i sving med telefonene mine, så nå ble jeg endelig tatt på alvor.

MR ble gjort, og selv om jeg flere ganger holdt på å sovne i maskinen (til stor irritasjon fra radiologen, noe jeg forstår veldig godt), ble bildene gode nok til at de kunne se at jeg hadde gallesteiner som blokkerte gallegangene ut til tolvfingertarmen.

Å få gallestein er ikke uvanlig, men da er de gjerne i galleblæra, og det gjør veldig vondt til tider. Det er det normale. Men jeg er ikke normal. Jeg har ikke på noe tidspunkt hatt vondt, for eksempel. Ikke noen andre plager med magen heller.

Da jeg ble operert noen dager senere viste det seg at det ikke var en stein som satt i gallegangen. Det var mer 15-20 steiner ifølge kirurgen som opererte meg. Det var så ille at de, etter mange og lange forsøk, kun fikk ut cirka fire av dem. Men han hadde fått lagt inn et stent, altså et rør som leder gallen forbi blokkeringene, så jeg kom til å bli bedre mens jeg ventet på at de skulle operere meg på nytt. Det stemte godt, for i løpet av de fire ukene som nå har gått har jeg blitt mye bedre, og jeg klør nesten ikke i det hele tatt lenger siden bilirubinnivået har gått kraftig ned. Takk og lov!

Men. Han fant noe annet da han opererte meg. Området rundt utgangen av gallegangen i tolvfingertarmen så rart ut. Veldig rart skulle det vise seg.

Derfor tok han noen prøver, som ble sendt til analyse.

De viste forstadier til kreft.

Nye prøver ble tatt noen dager etter. Det ble også tatt en CT av magen. Prøvene viste seg å være normale. Likevel ble jeg behandlet som om at jeg hadde kreft. Før resultatet av de siste prøvene forelå henviste kirurgen meg til undersøkelse i Tromsø, sånn for sikkerhets skyld. Man kaster ikke bort tiden når det er snakk om kreft. Det er jeg evig takknemlig for, for det satte igang et apparat jeg ikke visste at vi hadde i Norge.

En kreftkoordinator ble satt på saken, samtidig som at jeg fikk time til undersøkelse i Tromsø halvannen uke etter, på tirsdag 8. juni. Nye prøver skulle tas, og så skulle et team avgjøre hva som måtte gjøres videre.

Prøvene ble tatt, og jeg fikk snakke med kirurgen som hadde tatt dem. Noen svar på prøvene som var tatt samme dag var ikke klare, men det hadde ikke så stor betydning. De hadde nok informasjon til å kunne komme med en anbefaling til meg. Det var to muligheter.

Enten kunne jeg la ting være, men da måtte jeg til kontroll en gang i året.

Eller jeg kunne bli operert, og fikse problemet en gang for alle.

Det ville være en stor operasjon, som normalt tar seks til sju timer. Den kalles Whipples operasjon, oppkalt etter en lege med det navnet. Les mer om det i linken jeg har lagt ved her.

Under operasjonen fjerner de tolvfingertarmen og galleblæra, pluss en liten bit nederst på magesekken, en bit av bukspyttkjertelen og en liten bit av tarmen nedenfor tolvfingertarmen. Gallegangen blir sydd på igjen nedenfor der tolvfingertarmen engang var, og i alt blir det tre sømmer. Man blir lagt inn i tre uker, med første uka i Tromsø, der operasjonen blir gjort, og resten i Bodø hvis alt går bra. Så er det tre måneder med sykemelding etter det fordi man ikke får lov til å løfte tungt i denne perioden på grunn av blødningsfaren.

Dette var valgene jeg hadde. Avgjørelsen var helt min egen, og jeg fikk veldig god informasjon om begge deler, og om hva de anbefalte, altså det siste alternativet. Avgjørelsen var ekstremt enkel å ta. Jeg blir innlagt fredag 2. juli klokka 12, og jeg regner med at selve operasjonen blir å skje over helga. Detaljene får jeg vite førstkommende onsdag.

Oppdatering: Operasjonen vil skje mandag 5. juli fra morgenen av.

Hvis du har hengt med så langt er du flink. Nå skal du få vite hvorfor jeg mener at gallesteinene reddet livet mitt.

Du la kanskje merke til at jeg skrev at jeg ikke har hatt vondt? Det er hele poenget her. Jeg har ikke engang hatt vondt eller merket noe som helst ubehag selv etter at de har tatt prøver på innsiden av tarmen. Det sier meg at kreften ville ha kommet svært langt før jeg merket noe, og da kunne det ha vært for sent. Dette er selvsagt bare min vurdering, jeg har ikke spurt legene om hva de tenker om dette. Men anbefalingen fra teamet i Tromsø sier sitt.

Når de vil at jeg skal gå gjennom en slik omfattende operasjon fordi det kan være kreft der, da tar jeg det på alvor. Kirurgen i Tromsø var klar på at det kunne vise seg at det ikke var tegn til kreft etter operasjonen, og da kan de jo ikke akkurat operere ting inn igjen. Men han var også klar på at jeg ikke burde ta den risikoen. Det er jeg helt enig i.

Det blir tøft å gjennomgå dette. Det vil være en ekstremt grov overdrivelse å si at jeg gleder meg, samtidig som at jeg ikke egentlig gruer meg så veldig heller. Ikke ennå i alle fall. Jeg er ekstremt takknemlig for at jeg har ei kone som støtter meg, og for familien på begge sider som har vært der for meg hele tiden mens jeg har vært syk, pluss venner og bekjente. Det setter jeg mer pris på enn jeg noen gang vil få vist eller sagt.

Jeg skal bruke dagene som er igjen før operasjonen til å nyte livet, være sammen med Elisabeth og besøke foreldrene mine. Så håper jeg at ting vil gå bra. Jeg velger å tro at det gjør det.

Et lite tillegg: Det hører med til historia at da jeg fikk «anfallene» hvor jeg var syk i et halvt døgn ble jeg ernormt tørst også. Jeg drakk sikkert to liter vann når jeg fikk en sånn runde, derfor lurte jeg på om det kunne være diabetes. Ekstrem tørste er nemlig en veldig vanlig ting for folk med ubehandlet sukkersyke. Så jeg gikk og kjøpte meg en blodsukkermåler, og målte det titt og ofte. Det var helt normalt viste det seg. Morgenblodsukkeret på fastende mage lå omtrent midt i verdiene som skal være. Men det er kanskje litt uvanlig å kjøpe seg et slikt måleapparat helt på egenhånd…

Slik så leggene mine ut på det verste. Merk: Dette er ikke myggstikk. At det blir sånn er fordi at hårsekkene reiser seg, og at de blir «skjært over» når man klør. Jeg klarte heller ikke å la vær å klø på sårene flere ganger, så det har tatt en god del tid før de kunne gro skikkelig. Jeg regner med at det sikkert vil ta et par år før merkene er helt borte.

Slik så øynene mine ut på det verste. Det synes ikke noe særlig på bildet, men jeg var rimelig gul i huden også. Nå er det bare litt gulfarge igjen på øynene.

Posted in Bodø, helse, jobb, kropp, personlig, sykdom and tagged , .

11 Comments

    • Hei og takk for det! Ja går greit, og jeg blir bedre for hver dag som går. Nå prøver jeg bare å bli i så god form som mulig før operasjonen, som blir noen dager etter 2. juli når jeg skal legges inn. Håper ellers du har det bra også! 🙂

  1. Hei. Interessant å lese dette. Faren min fikk påvist kreft i gallegangene for 7 år siden. Startet på samme måte som deg at han hadde kløe og gulsott. Det reddet livet hans også. Han gikk gjennom den samme operasjonen som du skal igjennom. Tøff operasjon, men det gikk veldig bra. Ønsker deg lykke til!!

    • Hei, og takk! Enda godt at de oppdaget det med faren din! Jeg føler meg veldig trygg på jobben som skal gjøres i Tromsø, selv om det blir ei hard tid de første ukene etterpå. Men det går nok bra.

  2. Så artikkelen som var låst bak en betalingsmur på Dagbladet og søkte på Google. Da fant jeg denne siden. Bra at du skriver om dette. Tror det er bra at flere kan bli klar over hvordan sykdommer arter seg. Her kan du faktisk ha reddet liv!

    God bedring, håper du blir 100% frisk igjen.

    • Tusen takk! Jeg håper at det jeg har skrevet kan være til hjelp for andre, ja. Dette er en snikende form for kreft, som ikke gir symptomer før det har gått ganske langt så vidt jeg har forstått. Samtidig kan man ikke gå rundt og bekymre seg for alt som kan være galt med en, så dette er en vanskelig avveining. Jeg føler meg trygg på at operasjonen vil gå veldig bra. 🙂

  3. Hei. Jeg har fått enorm kløe, over hele kroppen. Samme sår som deg. Men min kløe lar seg stoppe ved allergimedisin. Hjalp allergimedisin på deg. Blir så engstelig ang denne kløen. 😢

    • Nei var ikke noen medisiner som hjalp. Eneste var dope meg ned med valium og sovemedisin når jeg skulle sove. Men det varte jo bare rundt 12 dager, så hadde jeg oppnådd toleranse på de. Dessverre.

  4. Pingback: Jeg trodde kløen var jævlig. Det var ingenting i forhold til hvordan det var å få fjernet kreften – Jan Roger Olsen

  5. Hei, vet du om det var kreften som var årsak til gallesteinene, eller var kreften og gallestein to uavhengige tilstander? Så man gallesteinene på ct?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *