Jeg blir mer og mer nervøs for operasjonen

Nervøsiteten stiger etter hvert som jeg nærmer meg operasjonen som skal fjerne forstadiene til kreft. Neste mandag skal det skje.

Etter siste innlegg har jeg fått utrolig mye oppmerksomhet. Avisa Nordland var veldig tidlig ute, og siden det har saken som de gjorde vært på nettet i samtlige Apresse-aviser. I dag kom det også en sak på Dagbladet sin nettutgave. På toppen av det hele gjorde TV2 et intervju med meg som ennå ikke er publisert.

Les også: Det verste jeg har opplevd kan faktisk ha reddet livet mitt

Da jeg skrev blogginnlegget skjønte jeg at dette var en interessant historie, så jeg var ikke overrasket da AN ringte. Men at det skulle få en så stor utbredelse kom som en kjempeoverraskelse. Ikke at det gjør meg noe. Jeg er ikke redd for å synes. I alle fall ikke i en slik sak som kanskje kan være til nytte for andre.

Når det er sagt, så skal jeg ikke skryte på meg noen dypere mening med innlegget. Jeg ville bare fortelle historia mi. Nå i ettertid håper jeg at den kan være til nytte for andre.

Men jeg skulle fortelle om tankene mine rundt operasjonen.

Jeg har tenkt mye på hva som skal skje og tida etterpå. Dette er en stor operasjon, selv om jeg ikke tror den er veldig komplisert. Det verste er nok å få tarmene helt tette. I alt tre «sømmer» skal sys på tarmene, så det er mye å passe på. Men jeg er ikke bekymret, for jeg vet at sykehuset i Tromsø har et veldig godt rykte. De har også vært slik mot meg at jeg føler at jeg er i veldig trygge hender.

Informasjonen jeg har fått fra sykehuset har vært ekstremt god. Det er ikke ofte jeg sier slikt, men i dette tilfellet er det berettiget.

Jeg er såpass arrogant at min målestokk for om en lege er god er om han eller hun kan fortelle meg noe jeg ikke vet fra før av. Jeg er veldig glad i å google, så når de kan fortelle meg mer enn det jeg har funnet eller finner på nettet blir jeg imponert. Akkurat det har skjedd i dette tilfellet.

Onsdag for halvannen uke siden ringte en sykepleier (jeg tror det var det hun var, unnskyld hvis det er feil) for å gå gjennom det som skal skje i detalj. På forhånd hadde jeg skrevet opp ei liste med spørsmål, så jeg var godt forberedt. Da hun hadde fortalt om alt spurte hun meg om jeg hadde noen spørsmål. Jeg måtte svare at jeg hadde hatt det, men at hun hadde svart på alt sammen allerede.

Det er helt herlig å oppleve å bli tatt på alvor. Ikke det at jeg ikke har blitt det her i Bodø altså, ikke misforstå. Selv de som avviste meg (mer eller mindre) følte jeg tok meg på alvor, så det er ikke det. Men når folk tar seg tid til å fortelle og forklare grundig og detaljert blir i alle fall jeg mer trygg enn det jeg var fra før. Det er utrolig viktig når man skal gjennom et såpass omfattende inngrep som det jeg skal gjennom.

Men det er rart med det, det merkes at det snart bare er ei uke til operasjonen. Jeg merker godt at pulsen stiger når jeg tenker på det som skal skje. Jeg kan ikke si at jeg gruer meg, selv om jeg er langt fra å glede meg også. Det er alltid en viss risiko med operasjoner, og jo større jo verre. Når det er sagt, så vet jeg at prognosene er veldig gode. Jeg er i ganske bra form, jeg røyker ikke og bruker heller ikke snus, pluss at alkoholforbruket mitt er så lavt det kan være uten at jeg blir avholdsmann. Og med mine 43 år er jeg ikke noen ekstremt gammel mann heller. Alt sammen øker sannsynligheta for at dette skal gå bra.

De neste dagene skal jeg rydde og vaske her jeg bor, før jeg setter meg på flyet til Tromsø fredag morgen. Den dagen blir det å få tatt blodprøver og bli undersøkt. Lørdagen skjer det ikke noe, så jeg skal benytte dagen til å se meg rundt i Tromsø. Søndag skjer det ikke noe på dagtid, men på ettermiddagen og/eller kvelden skal jeg forberedes til operasjonen neste dag. Blant annet skal magen barberes og jeg skal dusje med desinfiserende såpe før jeg legger meg.

Operasjonsdagen starter med en ny dusj med den samme såpa, før det bærer ned til enheten hvor jeg skal møte kvart på fem om morgenen. Så går det slag i slag, med innsetting av veneflon og urinkateter og diverse. Hvis jeg ikke husker feil, så blir jeg trillet inn i operasjonssalen klokka halv åtte om morgenen.

Jeg regner med at jeg ikke kommer til å sove stort natt til mandag. Men det gjør ikke noe, for jeg skal jo være i narkose gjennom hele mandags formiddag uansett. Operasjonen tar normalt seks til syv timer, så dermed går dagen. Så er det bare å unngå å si for mye dritt når jeg våkner fra narkosen…

Sånn blir de neste dagene. Neste gang jeg skriver er jeg i Tromsø. Så håper jeg alle har det bra, og får ei flott neste uke.

Bildet er fra da jeg var på sykehuset i Bodø. Foto: Jan Roger Olsen

Posted in helse, sykdom, tanker and tagged , , , .

2 Comments

    • Takk det samme! Jeg har hatt flaks siden dette ble oppdaget før det utviklet seg til kreft, så dette er virkelig hell i uhell. Håper det går bra med deg og at kreften er endelig beseiret. 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *