Kreften er borte, men det er nå skal jeg bli frisk

Før jeg ble innlagt sa noen at du blir ikke frisk på sykehus. Det er helt sant, det er nå jeg skal bli det. Men det vil ta tid.

Det var utrolig godt å komme hjem. Bare det å kunne gjøre hva jeg vil, når jeg vil, og ikke minst hvor jeg vil. Det å ligge på min egen sofa i stedet for i ei sykehusseng er herlig. Selv om man kan bevege seg rundt slik man vil også på sykehuset, så blir det ikke det samme. Man blir liksom minnet på at man er syk hele tida, og tida går forferdelig sakte. Uendelig sakte til tider.

Ikke at det er noe paradis jeg lever i nå heller. Matlysta er ikke bare liten, den er helt og fullstendig borte. Greit nok at en del av tarmene ble operert bort, men jeg var ikke forberedt på å hate mat så til de grader. Ingenting smaker. Nå skal det sies at jeg fikk en munnsopp på grunn av antibiotikaen mens jeg lå på sykehuset, som gjorde at alt smakte, ja, dritt. Soppen er borte, men selv nå etter over to uker uten antibiotika er smakssansen heller dårlig.

Pluss, magen fylles utrolig fort opp. Det trengs bare noen biter av en bolle eller ei halv brødskive for at jeg skal føle meg full innvendig. Kvalme har også vært et problem til tider, så det er jammen ikke lett å få i seg mat. Men noe må i gapet uansett, derfor gjelder det å presse seg litt. Det er vel det som kalles ei utfordring.

Jeg fikk en haug med næringsdrikker da jeg ble skrevet ut, men de smaker ikke veldig godt akkurat. Så vekta går ned. Før operasjonen ble jeg forespeilet en vektnedgang på rundt 10-15 prosent. Om det var kun i rekonvalesenstida eller om det er permanent vet jeg ikke. Men på et eller annet tidspunkt må vel kroppen lære seg å ta til seg mat igjen. Håper jeg. Tips til hvordan jeg kan få opp matlysta mottas med takk.

Og så er det dette med sårstell. Jeg går fortsatt rundt med et dren som fjerner væske fra bukspyttkjertelen. Det er noe dritt å bære rundt på, men er likevel overkommelig. Tømme det gjør jeg selv. Men det at jeg har det gjør at jeg skal få jevnlig besøk av kreftsykepleier framover. Pluss at selve operasjonssåret må byttes på, så derfor har jeg hjemmesykepleier. Jeg satser på at det blir to til tre ganger i uka, for jeg tror ikke det trengs mer. Egentlig kan jeg skifte på det selv, men da må jeg etter hvert kjøpe det som skal på selv, og det vil jeg gjerne spare. Sa noen gnien faen…

Vi er heldige som har sånt som hjemmesykepleie i dette landet. Det dumme er at jeg ikke vet helt når de kommer. Første gang det kom noen ble jeg oppringt rett før ti på morgenen om at hun sto utenfor døra. Jeg er jo B-menneske, så jeg står opp senere enn det når jeg ikke må opp tidlig, derfor var jeg en smule overrasket. Særlig siden det var første besøk, og jeg hadde trodd de ville ringe meg på forhånd for å avtale mitt behov og slike ting. Det er ikke meningen å klage, men det ble litt vel rask aksjon for min del. Det går seg vel til.

Jeg er mye trøtt og sliten, samtidig med at jeg er rastløs. Jeg tror jeg bare må gå veldig korte turer, for bena vil tydeligvis røre på seg. Og det kan trengs, for kondisen er, vel, borte. Jeg subber rundt i ei fart som er knapt målbar, og jeg har opplevd å måtte sette meg ned på kjøpesenteret City Nord i Bodø fordi jeg var andpusten. Andpusten faktisk, av å gå på et flatt gulv!!! Her er Jan Roger, 105 år…

Likevel, jeg skal ikke klage. Kreften er borte, og 26 august skal jeg til Tromsø til kontroll. Da blir forhåpentligvis drenet fra bukspyttkjertelen fjernet. Det kan ikke skje fort nok, for det er noe dritt å bære rundt på. Siden jeg har blitt så tynn får jeg ikke strammet bukselinningen i Adidas-buksa godt nok, så det kan fort bli litt sagging hvis det blir for mye i posen som samler opp væska og som jeg legger i ei bukselomme. En mann på 43 år som sagger, det er ikke et syn jeg unner andre enn mine verste fiender, så jeg tømmer det ofte.

Heldigvis er det ikke så mye som kommer. Kanskje en kvart desiliter i døgnet. Men det er nok synes jeg. Ikke at jeg vet hva som er vanlig, men. En annen ting er at selve drenet kan være grunnen til at jeg fortsatt føler meg syk.

Fortsetter under bildet.

Posen jeg går rundt med for tida. Jeg kunne ha festet den på låret eller på innsiden av buksa, men jeg velger det enkle, nemlig å rulle den sammen og legge den i lomma. Foto: Jan Roger Olsen

Jeg hadde en liten nedtur forrige fredag. Jeg følte meg skikkelig syk, så jeg tok en tur på legevakta for å få det sjekket. Greit å være føre var. Det var heldigvis ikke noe galt, men legen sa at kroppen jobber veldig med akkurat det drenet. Mye mer enn man skulle tro. Tross alt kommer det ting ut der, og det er jo et hull inn i magen som det hele tiden kommer bakterier inn i (vil jeg tro, det er bare mine tanker, ikke legens), som kroppen kontinuerlig må bekjempe, så det tar på. Samtidig skal alt inni meg gro, og både kropp og sjel venne seg til den nye situasjonen.

Så jeg får bare gå rundt her som en olding. Er jo på et vis fint å få teste det før man blir skikkelig gammel. Eller nei, jeg foretrekker normal rekkefølge på ting. Jeg håper bare at det vil bli lettere å få i meg mat etter hvert, for jeg savner det å nyte god mat. Og faktisk det å være sulten. Det har jeg ikke kjent skikkelig på på over en måned.

Og så er det det med å bruke tiden jeg har på tilgjengelig. Selv om det kanskje ikke alltid virker slik, så er jeg faktisk glad i å jobbe, så det å sitte i sofaen hele dagen blir litt langtekkelig. Men jeg er alt for svak for noen jobb ennå, så jeg må bare være sykemeldt til jeg blir arbeidsfør igjen. Den saken er grei. Kroppen må få tid til å heles. Så jeg ser mye på Youtube, leser og slektsforsker. Og så har jeg brukt penger. Alt for mye penger.

Mest har gått til fotoutstyr. Jeg har en svigerfar som har blitt en veldig flink fotograf, og det har inspirert meg. Men siden jeg ikke kan gå så langt, så har jeg begynt å ta bilder inne. Jeg finner blomster ute, som jeg tar med inn, og tar såkalte makrobilder av. Det er et annet ord for veldig nærfotografering. Så jeg bestilte noe utstyr til det, og det kom forrige lørdag. Ikke de helt store summene da, det kostet 1400 kroner, men likevel.

I tillegg har det blitt litt bøker og klær. Klær må man jo ha uansett, men til meg å være har det vært ofte i det siste. Og med det mener jeg at jeg på ei uke kjøpte ei t-skjorte og en genser. Det er mye til meg å være! Og så ser jeg innom Finn en del. Men det skal jeg slutte med, for sånt kan fort bli dyrt, selv om det er brukte ting man kjøper.

Jaja. Heldigvis har jeg humoren i behold. Jeg skal ikke nekte for at det er slitsomt psykisk det jeg går gjennom, og særlig når at formen er dårlig. Men jeg prøver å drømme om når alt har rettet seg, og jeg prøver å tenke på at ting kunne vært så utrolig mye verre. Hadde ikke kreften blitt oppdaget så tidlig ville den ha spredd seg, og da hadde det blitt mye mer enn knappe tre uke på sykehus er jeg redd.

Men det hjelper å skrive om det. Bloggen blir en plass for å tømme hodet, så jeg beklager hvis det blir vel mye sykdom for tida. Det er i alle fall greit å få ting ut. Målet får være personlig, men ikke for privat, og at folk kanskje kan lære noe av det jeg skriver. At det kanskje kan være til hjelp for andre i samme situasjon.

Jeg vet at jeg nå er i en dessverre alt for lite eksklusiv klubb av folk som har eller har hatt kreft, og det er fortsatt en ekstremt rar følelse, som jeg håper andre folk slipper. Man begynner gjerne å tenke litt når sånt skjer.

Ikke at jeg skal bli helt nyfrelst. Det er viktig å huske på at man kun er ekspert på sin egen situasjon, andre kan oppleve ting helt annerledes. Det som fungerer for meg fungerer kanskje ikke for deg, og vice versa. Men kanskje kan slike tekster som denne vise andre at de ikke er alene om å ha det tøft. Kanskje kan det hjelpe bare én som sliter. Det er nok til å gjøre meg glad i alle fall.

At det psykiske må ivaretas når folk er alvorlig fysisk syke blir nok en kampsak for meg. For det er utrolig mye som skjer oppe i hodet når man blir syk, både før, under og etter behandling. Og det bør man få hjelp med av profesjonelle, mener jeg.

Jaja, slik går nu dagan. Ha det bra alle sammen!

Posted in helse, personlig, psykisk, sykdom and tagged , , , .

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *