Aldri så galt at det ikke kan bli (mye) verre

Mye har skjedd siden sist jeg skrev noe på bloggen. For det meste har ting gått fra vondt til verre.

Jeg var optimistisk som bare det da jeg kom hjem fra Tromsø. Operasjonen var vel overstått, så det gjaldt bare å gro ihop og bli frisk. Det var likevel svært utfordrende å få i seg mat.

De første ukene måtte jeg regelrett tvinge i meg maten. Det var ikke akkurat behagelig, så jeg var glad da matlysta kom tilbake fem uker etter operasjonen, som var 5. juli. Det var herlig å faktisk kunne nyte mat igjen. Sammen med matlysta kom energien sakte tilbake også.

Men det var ikke bare fryd og gammen. På kveldene etter at jeg hadde lagt meg begynte jeg å tenke på det å dø. Kanskje ikke rart, kreft er jo forbundet med død, så det var nok naturlig. Jeg, som alltid har tenkt at jeg kommer til å bli svært gammel, måtte plutselig innse jeg kanskje ikke ville bli det. Det hjalp ikke heller at på den tida døde flere kjente mennesker av kreft, de fleste etter å ha først blitt frisk, for så å få det igjen etter 10-15 år. Så i mitt stille sinn tenkte jeg at jeg blir ikke eldre enn 58 år. Ikke at det er noe rasjonelt i slik tenkning. De fleste som overvinner kreft ser den aldri igjen, så det er bare tull å tenke sånn.

Så kom vi til slutten av august da kona mi valgte å forlate meg. Jeg skal ikke skrive for mye om det, men det var ekstremt tøft. Etter nesten fem år, og tre år som gift, var jeg plutselig single. Jeg kjente på desperasjon, og det gjorde vondt psykisk og fysisk. Faktisk kjente jeg det som smerte i armene og ellers i kroppen. Jeg kom meg heldigvis gjennom de neste ukene uten å gjøre for mye dumt, selv om jeg var helt i kjelleren psykisk. Det verste var vanene, og alt det vi gjorde sammen, som nå ikke lenger skjedde. Jeg fikk plutselig så utrolig god tid. Akkurat da skulle jeg ønske at jeg kunne jobbe. Men takket være gode venner kom jeg meg gjennom det.

Etter det var det på tide å starte med cellegift. Etter mye fram og tilbake anbefalte kreftlegene meg å gjennomgå en forebyggende behandling for å unngå at kreften kommer tilbake. Selv om svulsten ble fjernet fullt og helt kan det likevel være kreftceller på avveie, og de må tas livet av med cellegift. Så langt, så godt.

Sjokket ble desto større da jeg fikk vite omfanget av behandlinga. 12 ganger skal jeg få cellegift, med to uker mellom hver gang. Det gjøres gjennom en dag med intravenøs innføring av tre forskjellige cellegifter, pluss to døgn med en fjerde gjennom ei slags pumpe. Heftige greier med andre ord!

22. september (som skulle vært vår treårsdag som gifte) var jeg på sykehuset i Bodø for å få første runde. Jeg merket at jeg ble sløv og slapp mens faenskapet ble pumpet inn i meg. Halsen ble sår, stemmen hes, og det prikket i fingrene. Ikke de verste bivirkningene, og ikke verre enn det jeg hadde fått beskjed om at jeg ville få.

Etter tre timer i stolen kunne jeg gå ut med pumpa i lommen. Det bar ned på sykehusapoteket, der jeg fikk en hel bærepose med medisiner mot bivirkninger av cellegift, for det meste kvalmestillende og diverse for magen.

Dagen etter satte jeg meg på flyet til Vesterålen. Jeg hadde bestemt meg for å være hjemme hos foreldrene mine under behandlinga, som vil ta rundt et halvt år. Å sitte alene på hybelen uten å klare å gjøre stort på grunn av bivirkninger så jeg mørkt på. Heldigvis er foreldrene mine fortsatt i live, og i så god form at de kan hjelpe meg. Ellers måtte jeg nok hatt hjemmesykepleie.

Det gikk bra de første tre dagene, før det ikke gikk like bra lenger. Fjerde dagen, som var en lørdag, fikk jeg angst av at jeg ble mer og mer syk. Kvalmen hadde kommet, og den gjorde meg stressa. Så jeg ringte til sykehuset på Stokmarknes, og ba om å få komme dit. Man har såkalt åpen innleggelse når man gjennomgår cellegiftbehandling, så det var ikke noe problem.

Der fikk jeg Sobril for å roe meg ned. Etter hvert ble det CT og MR også, for jeg hadde fått vondt i magen, og de mistenkte at det kunne være noe med bukspyttkjertelen. Det ble ikke funnet noe galt, men jeg ble satt på antibiotika. Etter to dager fikk jeg dra hjem fra sykehuset.

Betennelsen gjorde at neste kur ble utsatt med ei uke. Så jeg benyttet sjansen til å kjøre til Bodø og fikk på vinterhjulene. Samtidig hentet jeg mesteparten av tingene jeg hadde lagret hos eksen. Jeg stålsatte meg for hvordan det ville føles å dra dit. Heldigvis gikk det bra. Jeg så hverken henne eller noen andre, og jobben med å bære opp ting fra boden hennes var såpass slitsom at jeg ikke fikk tenkt på så mye annet.

Noen dager etter var det tid for ny runde med cellegift. Som siste gikk det bra de første tre dagene, pluss at denne gangen gikk den fjerde også greit. Femte dagen var ting verre, og jeg ble på nytt sendt til sykehuset. Denne gangen var jeg kvalm som bare faen, så de ga meg en masse kvalmestillende intravenøst. Til slutt fikk jeg noen piller som skulle hjelpe, og jeg valgte å dra hjem dagen etter selv om formen fortsatt var på nedadgående. Å ligge på sykehus er forferdelig kjedelig, og særlig når det kun er enkeltrom, slik det er på sykehuset på Stokmarknes. Det er ikke de som jobber på sykehusets feil, de gjør en veldig god jobb.

Jeg ble bare dårligere utover uka. Det var ikke før i helga jeg ble bedre, så jeg bestemte meg for å utsette neste runde. Det fikk bare våge seg.

Tirsdagen etter var jeg tilbake på sykehuset for å sjekkes for neste runde. Der fikk jeg vite at de på sykehuset i Bodø hadde glemt å skrive ut en rimelig viktig kvalmestillende medisin til meg. Ikke rart at jeg var kvalm sist!

Jeg ble først paff før jeg ble sint. Det er greit, det var ikke livstruende, og alle kan gjøre feil, men ærlig talt! Det burde være mulig for dem å ha ei liste med medisiner som skal skrives ut i slike tilfeller som min. På den måten ville de kunne unngå sånne tabber. Opplevelsen styrket ikke akkurat tilliten min til legene kan du si.

Mandag 1. november skal jeg på nytt til forundersøkelse på sykehuset på Stokmarknes, og så blir det vel cellegift dagen etter. Jeg gruer meg som bare faen, men jeg må vel gjennom det. Jeg håper bivirkningene vil være mer som første gangen enn det de var andre gang, men tida vil vise. På mandag skal jeg også til psykolog. Det er faktisk veldig tøft psykisk å gå gjennom ei slik behandling, og det blir du ikke forberedt på på forhånd. Denne gangen vil jeg ha en skikkelig peptalk før jeg blir syk igjen.

Jeg skal ta i bruk alle midler for å takle de resterende ti gangene med cellegift, for jeg kan ikke droppe det. Så håper jeg at det vil gå bedre framover, med riktige medisiner, og med en kropp som takler det bedre. Men fy faen jeg gleder meg til å bli ferdig!!!

Posted in angst, Bodø, helse, kreft, kropp, personlig, psykisk and tagged , , , , .

3 Comments

  1. Det er en tøff tid med behandling og ettervirkninger, fysisk og psykisk. Stå på, ta i mot hjelpen du får. God bedring og lykke til.

  2. Stå På JanRoger
    Håper alt går riktig vei….
    Krysser fingrene på at du får helsa tilbake..
    Det virker som du har kommet tidsnok til legen..
    Goodspeed!
    Mvh
    Martin

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *