Hvis noen sliter: Bare si noe. Hva som helst

Hva skal man egentlig si til noen som har det jævlig? Svaret er nesten hva som helst.

En samtale i forrige uke fikk meg til å tenke på dette temaet. Jeg møtte en kompis som sa han hadde sett i sosiale medier at jeg sliter, men at han ikke hadde turt å kontakte meg fordi han ikke visste hva han skulle si. Jeg håper du det gjelder tilgir at jeg bruker denne samtalen til å skrive om temaet. Jeg forstår deg veldig godt, så jeg er langt fra sint eller lei meg.

Det er vanskelig å uttrykke medfølelse, enten der er noen som er fysisk eller psykisk syk, har blitt dumpet av kjæresten eller kanskje mistet noen nære. Ofte ønsker man å kunne gjøre noe konkret for ham eller henne, men det er sjelden mulig. Du kan ikke vekke døde mennesker, og du kan ikke gi noen en ny kjæreste. Da blir ord fattige, og man føler at alt man kan si blir dumt eller meningsløst. Men sånn er det ikke. Noe er tusen ganger bedre enn ingenting.

Man kan ikke løse andres problemer. Det nærmeste man kommer er å hjelpe dem så de lettere kan hjelpe seg selv, og det forstår de fleste som lider. For min del synes jeg ensomheten i faenskapet er det verste. Selv om all fornuft tilsier at du er ekstremt lite original, alle problemene du har er det mange andre som også plages med, så hjelper ikke det stort når du står midt oppi det. Derfor er det viktig at noen bryr seg, og viser deg at de gjør det.

Så du trenger ikke å ha like velvalgte ord som Churchill, Petter Stordalen eller en prest. Bare ta kontakt. Si hei, hvordan går det? Jeg ser du sliter. Vil du snakke om det? Kan jeg gjøre noe for deg? Slike ting. Og lytt. Man trenger å få lettet hjertet når livet er vanskelig. Det trenger ikke å være mange setninger for at det skal hjelpe.

Fortsatt er det nok sånn at menn er dårligere på slike ting enn damer. Heldigvis er det ikke lenger slik at vi av det høyeste kjønn skal holde følelser for oss selv. Likevel er det nok fortsatt et visst stigma for menn å uttrykke følelser. Dermed har vi ikke alltid verktøyene som trengs for å vise medfølelse. Dette er sosiale ferdigheter.

Alt jeg skriver her er hentet fra mine egne erfaringer. Men jeg tror ikke det jeg beskriver er så veldig uvanlig akkurat. Jeg har i alle fall opplevd å føle meg veldig ensom når jeg virkelig sliter, noe jeg har gjort det siste halvåret. Det har fått meg til å sette pris på de som tar kontakt, og som virkelig viser at de bryr seg. De det gjelder vet hvem de er. Samtidig er jeg ikke sint på de som ikke har gjort det, nettopp av grunnene jeg har beskrevet over. Jeg skulle bare ønske at dere kunne ha skrevet «føler med deg» eller noe slikt når jeg har beklaget min nød i sosiale medier.

Jeg vet det er mange som mener at man skal holde personlige kriser unna Facebook, Snapchat, Twitter eller andre sosiale medier. Jeg skjønner hvorfor. Man skal være forsiktig med hva man skriver, for alt kan komme tilbake til deg og forfølge deg. Derfor er det en god idé å aldri henge ut noen (samtidig som det er god folkeskikk), for eksempel. Hvis dama di har dumpa deg er det greit å skrive at du har blitt dumpa, men det er ris til egen bak å komme med nedsettende bemerkninger om henne. Sliter du på jobb bør du være minst like forsiktig, av åpenbare grunner.

Men jeg synes ikke det gjør noe å beskrive sine egne følelser. Heller ikke i det offentlige rom, som sosiale medier jo er. Det må være lov å si hvordan du har det. I alle fall så lenge det ikke blir annenhver dag, eller ren syting. Hvor grensene går skal ikke jeg ha noen sterk mening om. Noen vil nok si at jeg går over den grensa til tider, og det respekterer jeg. Folk må få mene hva de vil.

Men uansett; ta kontakt! Ikke forvent at du får svar veldig fort, men send noen ord. Det varmer for den det gjelder, og sannsynligheta for at vedkommende vil sende deg noen ord når du sliter blir større. For vi sliter alle sammen i perioder i livet. Alle.

Posted in Facebook, helse, kreft, personlig, psykisk, sykdom, tanker and tagged , , .

3 Comments

  1. Hei Jan Roger. Jeg er lei for å høre at du har det vondt. Det visste jeg ikke. Hadde fått med meg at du var syk for en stund siden. Leser nå forrige blogg-innlegg, og ser at du opplever noe helt forferdelig. Kjærlighetssorg er det mest jævlige jeg kan tenke på. Det kjennes 100 ganger verre enn å være syk. Men siden du er såpass syk som du er, forstår jeg hvis du mener sykdom er det mest jævlige. Uansett tenker jeg bare at DET DER var ille – med BÅDE hjertesorg og alvorlig sykdom. Det er nesten for mye for et menneske å bære. Og det ene gjør det andre vanskeligere. Det er ikke lett for kroppen å lege når den er i stress. Og når man mister kjæresten, så er man i stress. Jeg opplevde noe lignende i 2006 – jeg mistet helsa, kjæresten, yrket mitt og inntekt. Det ble et paradigmeskifte. På mange vis ble jeg født på ny. Som en re-inkarnasjon inn i livet. Den gamle verden forsvant, et skifte kom inn, jeg omstilte meg. Det gjorde jærvlig vondt veldig lenge. Og jeg er fremdeles opprørt over å ikke kunne tjene penger på linje med andre, og kjenner daglig på smerte. Men LIVET – det er så mye rikere. Tilstedeværelsen større. Kjærligheten renere. Det krevde en jobb… og den tok tid. Mange år. Det handlet om å se innover. Ta oppgjør. Jeg sier ikke at det er veien du skal gå, men jeg viser til lyset. At det finnes muligheter. Og at de verste opplevelsene kan være døråpnere. Gjennombruddet.

    • Takk! Ja aldri så galt at ikke noe godt kan komme ut av det. Jeg prøver å se framover selv om det er langt fra lett. Samtidig så må jeg leve i nåtida for å holde ut det jeg går gjennom nå. Det er mange tanker som melder seg, på livet døden og kjærligheten, men sånn er det. Så håper jeg at noe godt kommer ut av alt dette. Jeg gleder meg i alle fall til jeg er ferdig med cellegiftbehandlingen rundt mars neste år. Så håper jeg at senskadene ikke blir for ille. Jeg er mest rett for kronisk utmattelse, for jeg liker å ha en viss energi. Men den tid den sorg. Håper du eller har det bra.

  2. Om du ønsker at noen skal bry seg, gi noe tilbake også når de gjør det. Som du selv sier…. Det skal så lite til. Til ettertanke…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *